Makt

Tradisjonelle medier er redaktørstyrt. Det vil si at det er en person på toppen som har et spesielt ansvar for det som publiseres i avisen eller på nettstedet. Før internett var det et mildt sagt oversiktlig medielandskap her i landet.  I et sitat fra en av delrapportene til den første maktutredningen, gjengitt i NOU 2000: 15, kommer det fram at det på 1970-tallet fortsatt var slik at “[f]lertallet av aviser knytter seg med entydige lojalitetsbånd til bestemte partier eller politiske ideologier” (Bakke, 2000, s. 114). Dette var per definisjon ikke objektive nyhetsmedier, men det var forutsigbart og nokså ryddig for mottakerne og konsumentene av nyheter. På det tidspunktet var det også kun én tv-kanal og én radiokanal tilgjengelig i Norge. Fortsatt ryddig;) Gradvis ble båndene mellom aviser og politiske partier svekket og i dag har begrepet “partipresse” for lengst gått ut på dato i Norge. På 80-tallet la lovendringer til rette for et økende mangfold av lokale radiostasjoner og på 90-tallet hadde lovendringer gjort at  tilbudet av tv-kanaler, lokale, nasjonale og internasjonale, var sterkt økende. Og så kom internett.

For at nyhetsoppslag og saker skal nå opp og fram i redaktørstyrte medier må de passere gjennom et system av journalister, researchere og ansvarlige redaktører. Tradisjonelt har disse hatt en egeninteresse av å beholde et renommé som troverdige nyhetsformidlere og kilder til informasjon for sin målgruppe.  Tanken bak sosiale medier og diskusjonsforumer derimot, er ikke forenlig med idéen om en ansvarlig redaktør. I mange sammenhenger har vi blitt våre egne redaktører. Hvis vi vil publisere noe for hele verden, så kan vi gjøre det. Er vi uenige eller fly forbanna på noen, så er det noen som legger ut det også. Selvsagt gjelder lover om for eksempel hatefulle ytringer og rasisme, men  om  noen  mener at 5G-master har å gjøre med spredningen av koronaviruset eller at du kan risikerer å møte på en gigantisk hai hvis du er på bading i  Stavanger, så er det flust av muligheter til å spre dette videre, for den som ønsker det. Det er enkelt og man kan til og med tjene penger på det. 

Ok, så sitter du kanskje og lurer på greia her. Hva er problemet med at noen legger ut tullete påstander på et diskusjonsforum og noen syns det er gøy, eller tror på det, og deler det videre? Tja, hvis du er sikker på at du greier å avsløre alle varianter av falske nyheter som når deg og vet at du aldri vil kunne la deg manipulere av budskapet de bærer med seg så er det egentlig ikke noe problem. For deg i hvert fall. Hva med resten? Hva med lokalsamfunnet? Hva med neste valg?

La oss ta en nærmere kikk på noen mulige konsekvenser av falske nyheter, i en politisk sammenheng. Utviklingen har kommet lenger, tendensen er tydeligere og eksemplene flere i USA. Vi begynner der. I forbindelse med presidentvalgkampen i 2016 ble mange opptatt av hva slags betydning falske nyheter hadde hatt i valgkampen og for utfallet. Totalt ble det avgitt 136 millioner stemmer (McCormack, 2016). I tre delstater, Pennsylvania, Wisconsin og Michigan var seiersmarginen til Trump på henholdsvis 0.7, 0.7 og 0.2% som til sammen utgjorde 77 000 stemmer (McCormack, 2016). I et så jevnt løp er det lite som skal til for å vippe et resultat den andre veien.

I en artikkel publisert i Journal of Economic Perspectives viser førsteamanuensis ved New York University Hunt Alcott og økonomiprofessor ved Stanford University Matthew Gentzkow til egne funn og tidligere forskning som til sammen tegner et interessant bilde av utviklingen i USA (Allcott & Gentzkow, 2017). Artikkelen tar utgangspunkt i velgeratferd i presidentvalgkampen i 2016. Oppsummert peker de blant annet på følgende funn: