Det er mye flott å si om Oslo. Noe som skiller vår hovedstad fra mange andre er nærheten til naturen. Fra tjukkeste bygryta er stille åkre og fredelig skog kun en liten sykkeltur unna. Å stå på grusveien langs østsida av Maridalsvannet gir mer en følelse av Torpa og Toten enn storby og opera. Det er her Akerselva begynner og det er her vi begynner også, i sørenden av Oslos viktigste drikkevannskilde. Ned til betongjungelen og Barcode er det bortimot 10 kilometer med flotte naturopplevelser, mye industri og et stadig buktende tidsvitne til teknologiens utvikling, lokale miljøkatastrofer og bademoro for store og små. Oppdemmingen av Maridalsvannet er det forresten isen som er skyld i. Da den smeltet bygde vannmassene etter hvert opp flere morener i området, på veien ned mot fjorden (Senje, 1990, s. 8). La oss rusle nedover og se hvilke muligheter elva har skapt og hvordan kreftene i vannet har blitt utnyttet.
Vøyenfallene med lokalene til Vøiens Bommuldsspinderi i bakgrunnen. Fabrikken ble etablert av Knud Graah og produksjonen av tråd og stoff startet opp i 1846. Bygningen på bildet stod klar i 1860 etter at de opprinnelige lokalene brant ned året før. Akerselva på jobb i Vøyenfallene (2020). Arne Mjelde Sæther. Alle rettigheter forbeholdt.
En tidligere byantikvar beskrev Akerselva som «norsk industris historie i lommeformat» (Senje, 1990, s. 12). Det er ikke særlig vanskelig å se likheter mellom historien om Akerselva og utviklingen rundt Hunnselva (Gjøvik) og Blindheimselva (Ytre Arna). Kombinasjonen av samtidens teknologiske utvikling og industrigrundere, som så elva som grunnlaget til økonomisk profitt, påvirket og endret lokalsamfunn, av og til til det ugjenkjennelige. Selv om Akerselva kun hadde 5, kanskje 6, naturlige fall, Nydalsfossen, Bjølsenfossen, Vøyenfallene, Øvre og Nedre Foss, ble de andre 15 bygd av menneskehender slik at elva kunne skape grunnlaget for enda flere gårdskverner, sagbruk, jernverk og annen industri (s. 14). Midt på 1800-tallet skjer det en rivende utvikling i industrien langs elva. La os ta en kikk på noe av det elva bidrog til.
Kun noen få hundre meter nedenfor Maridalsvannet tar stien langs elva oss til Norsk Teknisk Museum. Litt nærmere elvebredden støter vi allerede her på bygninger fra industrien som vokste fram langs elva på siste halvdel av 1800-tallet. O. Mustad & Søn kjøpte i 1884 spiker og ståltrådfabrikken Kjelsås Bruk (ss. 19-20). Da han solgte den hadde I. H. Schmelck stått for driften siden oppstarten in 1855. Produksjonen ble holdt gående i bortimot 80 år til, men etter at fabrikken ble lagt ned på 1960-tallet forfalt bygningsmassen veldig. Initiativrike kunstnere på utkikk etter et sted å jobbe så potensialet i lokalene og har sammen med Oslo kommune fått rensket opp i både vannet, omlandet og de gamle fabrikkbyggene (ibid). Opprydningen ble gjort mulig ved at et flertall av medlemmene i bystyret i 1970 stemte for et forslag om å kjøpe tomta av Mustad, for å hindre byggingen av ei høyblokk med leiligheter, trykkeri og kontorer for Aftenposten (Norsk Teknisk Museum, u.d.A).
Kjelsås Bruk og Brekkedammen (ant. 1929). Inger Marie Munch/Oslo Museum/Digitaltmuseum. CC0 1.0.
Det produseres ikke lenger hesteskosøm (en spesiell spiker for å feste hesteskoen til hoven), skobesparere (nagler som ble slått inn i skosålene for å redusere slitasjen på sålelæret) eller jernverktøy på Frysja kunstnersenter, men det er skapt en arbeidsplass for 53 kunstnere der (per juni 2020) og et fantastisk bade- og rekreasjonsområde for alle som tar turen. Brekkedammen ser ut som den har vært skapt for bading, men var oppsamlingsdam for tømmeret til Brekke sagbruk i over 300 år, tvers over elva fra Mustad-fabrikken, fram til det ble lagt ned i 1965 (Haakenstad, 2008). Sagbruket var på 1930-tallet arbeidsplass for omtrent 70 stykker (Norsk Teknisk Museum, u.d.A). På det meste hadde de også 300 tømmerhoggere ute i Nordmarka (Senje, 1990, s. 23). Av de 24 sagbrukene langs vassdraget som fantes langs elva i 1820 var det Brekke sagbruk som holdt ut lengst (Tønnesen, 2010, s. 30 og 34).
Hadde det vært feil å bygge høyblokka da O. Mustad & Søn la ned drifta rundt 1960? Hvorfor/ikke? Var det riktig å bruke penger på restaurering? Ville boligutvikling og næringsdrift generert inntekter for kommunen som kunne gjort mer for bydelen og befolkningen enn det noen titalls kunstnere har kunnet bidra med? Det er sjelden enkle svar på slike spørsmål. Er det andre diskusjoner du kjenner til, som handler om hvorvidt områder og bygninger skal bevares eller erstattes med noe nytt? På hvilken side er du i de diskusjonene? Hvorfor? Vi har jobbet mye med varianter av makt i faget så langt. Kjenner du igjen hva slags type makt det her var snakk om, i bystyresalen i Oslo en høstdag i 1970?
Den første skikkelige fossen dukker opp rett etter Brekkedammen: Brekkefossen har hatt sagbruk og kornmøller som naboer i flere hundre år. Vannfallet ble bygd ut rundt forrige århundreskifte (1892) og forsynte både Brekke sagbruk og arbeiderboligene med strøm til det ble lagt ned i 1950 (Tønnesen, 2010, s. 30). I dag viser det bare muskler på moro til turister og sykkelpendlere og tilbyr en summende bakgrunnsmusikk for badegjestene lenger oppe, for de som lytter.
Omtrent en kilometer lenger ned i elva kommer vi til det som regnes som det første naturlige fossefallet, Nydalsfossen. Akkurat som Hans Schikkelstad kjøpte Brusveen på grunn av eiendomsretten til Hunnselva, ble også Nydalens Compagnie lagt her på grunn av fallrettighetene til eiendommen. Ved produksjonsstarten i 1847 bidro kraften fra Nydalsfossen direkte inn i tekstilproduksjonen på fabrikken. Bedriften vokste og når de ble selvforsynt med elektrisitet i 1884 nærmet den seg 1000 ansatte, for det meste kvinner (Senje, 1990, ss. 39-40). Arbeidsforholdene var tøffe. I Sigurd Senjes bok «Akerselva», fra 1990, skriver forfatteren:
Ved århundreskiftet var Nydalens Compagnie den største industribedriften i landet, men i 1967 var det slutt. Konkurransen fra utlandet gjorde produksjonen lite konkurransedyktig.
Elva hadde krefter som Nydalens Compagnie og andre industribedrifter visste å utnytte. Det ga arbeid og penger for mange. Det ga også miljøutfordringer. Om vannkvaliteten i Hunnselva ikke har vært all verdens, har også Akerselva virkelig hatt sitt å stri med. Ifølge forfatter og Akerselvas fremste dikter, Oscar Braaten, ville folk på starten av forrige århundre som regel tenke: «Akerselva! (…) Er det ikke der byfolkene drukner kattene sine og tømmer kloakkene sine?» (Braaten, 1918). Fram til 1840 rant kloakken til folk rett ut i elva (Jerman, 2003, s. 96). Allerede i 1865 vedtok bystyret å flytte vanninntaket for byen helt opp til Maridalsvannet for å bedre trykket og for å unngå at sagflis og organisk materiale fra industrien blandet seg inn i drikkevannet (Moland, 2011, s. 86). Dessverre var det flere kilder til forurensing. Tekstilfabrikkene brukte ofte klor i bleking og spikerverkene brukte sink til galvanisering (s. 97). I boka om Akerselvas historie spekulerer forfatteren Tallak Moland på hvorfor ikke for eksempel Norsk Jæger- og Fiskeforening, som ble stiftet i 1872, reagerte sterkere på at elva da stort sett var tom for fisk. Fabrikkeieren på Nydalen Compagnie, Otto Gjerdrum, stod bak initiativet til å starte foreningen og Moland vektlegger dette i en mulig forklaring. Kunne det være at «Gjerdrum og andre i ledende posisjoner ikke ville bidra til at industriens posisjon ble svekket?» (s. 98). Moland virker å være oppdratt mer høflig en gjennomsnittet;). Hvilket av maktens ansikter kommer til syne her? Senere i boka siterer Moland stadsfysikus (sjef for helseetaten) i Oslo, Gotfred Eugen Berntzen, som i 1895 uttalte at …
Et annet sitat fra Molands bok understreker at problemet var minst like prekært utover på 1900-tallet. På en tur rundt i Oslo, på oppdrag fra Aftenposten, uttalte forfatter Sigurd Hoel at …
I 1963 var det fremdeles 71 utløp fra ulike bedrifter og offentlige avløp som rant ut i elva (Jerman, s. 96). Det kunne på det tidspunkt virke som om sjefen for Oslo vannverk, Ove Owe, fortsatt skulle få rett da han i 1948 påstod at det aldri ville kunne gå an å bade i elva igjen (ibid). I enda nyere tid plages elva fremdeles med utslipp. I mars 2011 slapp Vann- og avløpsetaten ved en tragisk feil ut 6000 liter klor høyt oppe i elva. Stort sett alt liv gikk tapt (NTB, 2011). I desember året etter ble 15 000 liter fyringsolje sluppet ut i elva da Hafslund skulle fylle på anlegget til Ullevål sykehus (Molstad & Riaz, 2012). Til tross for dette er både laks og sjøørret i dag tilbake i elva (Neegaard, 2019). Badegjestene også. Den gjennomsnittlige badekvaliteten ved Brekkedammen de siste fire årene er av kommunen faktisk målt til «god» (Oslo kommune, u.d.).
Men vi var bare snaut halvveis på veien nedover til Oslofjorden. Etter å ha lagt tekstilfabrikken i Nydalen bak oss kommer vi til Christiania Spiger- og Valtse Værk fra 1853. I dag kan du spise en burger på Nydalen Brenneri eller stikke innom Peppe’s på Gullhaug Torg, ikke så langt fra Handelshøyskolen BI. Alt dette er innenfor det som engang var fabrikkområdet for Spikerverket. Etter at stål- og valseverket la ned i 1989 er det lite som minner om tungindustrien som foregikk her i over 100 år (Senje, 1990, s. 46). I dag er det kun Fiskars sin redskapsproduksjon (14 ansatte i 2012) som fortsatt er igjen av spikerverkets produksjon i de gamle fabrikklokalene (Norsk Teknisk Museum, u.d.B). I 1860, bare sju år etter oppstarten, var bedriften oppe i 55 ansatte og i 1878 hadde den vokst videre til 200 (Haga, 2015). Fortsatt var produksjonen basert på vannhjul som stod i elva og som overførte kraft via reimer og akslinger til maskinene. Først på 1880-tallet ble dette modernisert til turbiner og motorkraft (Senje, 1990, s. 45). Ekspansjonen fortsatte og på det meste, på 1950-tallet, jobbet det over 2200 ansatte her (Norsk Teknisk Museum, u.d.B).
Kart over turen vår langs Akerselva. Akerselva (2020). Grafikk: Arne Mjelde Sæther. Alle rettigheter forbeholdt.
Etter en flott spasertur blant parkområder, lekeapparater og fristende bademuligheter kommer vi til et område som heter Bjølsen. Bjølsendumpa er en flott park som elva meandrerer rolig gjennom og hviler litt i før den stuper ut i den andre naturlig fossen på turen nedover. Bjølsenfossen. Over 10 prosent (16 meter) av elvas totale fall brukes opp her, godt gjemt bak Bjølsen Valsemølle. Bedriften ble etablert i 1884 og kjøpte ved flere anledninger opp naboeiendommer for å øke tilgangen til fallrettigheter. Kreftene i elva har helt siden middelalderen blitt brukt til å kverne korn og selv om bedriften har skiftet eiere og navn foregår det fortsatt kornproduksjon i de samme lokalene etter over 130 år (Norsk Teknisk Museum, u.d.C). Tidligere ankom korn fra utlandet kaiområdet på Vippetangen, nedenfor Akershus festning. Transporten gikk i lang tid med hest og kjerre, men fra 1918 brukte man ombygde trikker til å frakte råvarene oppover bakkene, bortimot fem kilometer, til mølla. På det meste var det omtrent 200 ansatte på fabrikken her. I dag er dette redusert til 52 (ibid). Ifølge møllemester Lars Åge Presterud var det faktisk Bjølsenfossen direkte som forsynte bedriften med kraft helt fram til 1970 (Presterud, 2019).
Hest og vogn på vei ut fra Bjølsen Valsemølle (ca 1932). Regal/Bjølsen Valsemølle/digitaltmuseum.no.
Fra Bjølsen Valsemølle og nedover tetner det til med ulike fabrikker og mekanisk industri i siste halvdel av 1800-tallet. I et roligere strekk passerer elva forbi det som i dag er et idyllisk boligområde, men som tidligere var Lilleborg fabrikker, i sin tid oppkalt etter et sted på Bornholm (Jerman, s. 74). Her ble det produsert såpe helt tilbake i 1842 (Norsk Teknisk Museum, u.d.D). I 1897 ble Lilleborg A/S stiftet og allerede ved århundreskiftet hadde de omtrent 100 ansatte (Lilleborg.no, u.d.). Solidox, Blenda, Lano og Zalo? Produsert på Lilleborg fabrikker alt sammen. I en periode midt på 1800-tallet eide Petter Møller fabrikklokaler her. Møller’s tran? Produksjonen av den ble også startet her (Norsk Teknisk Museum, u.d.D). Fabrikkaktiviteten på Lilleborg ble lagt ned i 1995 og flyttet til Ski. I dag lever merkevarene videre under andre eierforhold.
Restene av stadig flere fabrikkanlegg dukker opp langs elvebredden. For 150 år siden hadde vi nå i løpet av en kilometer passert to papirfabrikker, to kornmøller, tre teglverk, tre spinnerier, et mekanisk verksted og et veveri. Minst. Vi stopper opp ved Vøyenfallene. Har du sett Oslo-losen fortelle om Hønse-Lovisa? Det er herfra. Her ble Nedre Vøien Spinneri etablert i 1846 av danskfødte Knud Graah, og Hjula Veveri startet i 1855 av Halvor Schou. I disse to fabrikkene jobbet det på det meste 1000 arbeidere. Som ved Nydalens Compagnie, etablert i 1847 av Adam Hiorth, var de i hovedsak en arbeidsplass for kvinner. På Beierbrua, som krysser fossefallene, kan du se en skulptur av Ellen Jacobsen til minne om alle jentene som arbeidet her.
Fabrikkjentene på Beierbrua (1986), av Ellen Jacobsen. Foto: Arne Mjelde Sæther. Alle rettigheter forbeholdt.
1950-tallet markerte slutten på det industrieventyret her som startet i Manchester i 1845, da to nordmenn tilfeldigvis møttes på en fabrikk der. Graah og Hiorth. Britenes eksportforbud av tekstilmaskiner var blitt opphevet i 1842. De hilste, snakket sammen, skålte i konjakk og dro hjem (Muri, B. 2017). Innen to år var de begge i gang med sin egen produksjon langs Akerselva. Ideen var god. Tekstilproduksjonen ved Vøyenfallene skulle holde ut i over 100 år.
Elva jobber seg videre forbi historien om enda flere papirfabrikker, kornmøller, teglverk, sagbruk og barkestamper, til den endelig roer seg de siste par kilometerne før den møter fjorden. Vi holder igjen litt for å reflektere over livet til arbeiderne i alle fabrikkene vi har passert. Graah, Hiorth, Schou, Møller og de andre var framsynte. De skapte arbeidsplasser og bidro til en revolusjon innen teknologi og produksjon. Ære være dem for det, men hva med resten? Ifølge forfatter av boka Akerselva, fra Sagatid til opera, Gunnar Jerman, kostet industrialiseringen «blod og tårer» (Jerman, s. 92). Han beskriver hvordan utviklingen på en side ga mange muligheten for fast arbeid for første gang i livet samtidig som de hadde «umenneskelig lange arbeidsdager, usunne og farlige arbeidsplasser og lav lønn» (s. 91). I spinneriet til Knud Graah gikk for eksempel produksjonen i 12 timer, seks dager i uken. Jerman forteller: «Klokken 6 om morgenen kom fabrikkjentene hastende over Beyerbrua, og klokken seks om kvelden vandret de tilbake til sine små, spartanske leiligheter. I løpet av dagen hadde de 20 minutters pause for frokost og en time for middag» (s. 93). Jerman tyr til Oscar Braaten for å illustrere håpløsheten på hans vis.
Ferie? Christiania Seildugsfabrik var en stor bedrift et lite stykke nedenfor Vøyenfallene med over 900 ansatte på det meste. En av arbeiderne, Anna Nilsen, jobbet der fra 1913 og kunne huske at det da ble innført tre dagers ferie, forutsatt at du hadde jobbet der i minst fem år (Muri B. , 2005, s. 30). Nilsen husker også at hun tjente 60 øre i uka og at en mannlig kollega tjente dobbelt så mye som henne da han var nyansatt.
Seilduksfabrikken rommer i dag Kunsthøgskolen. Sommerferie i trappa (2020). Arne Mjelde Sæther. Alle rettigheter forbeholdt.
Selv om ferie kanskje ikke var så vanlig, var hvertfall barnearbeid det. Ifølge en oversikt fra det nyopprettede Statistisk Sentralbyrå var det totalt 45 000 industriarbeidere i 1875. 3000 av disse var barn (Schrumpf, 2007, s. 47). I 1892 innskrenket Fabrikktilsynsloven muligheten for å drive barnearbeid. Det ble da forbudt for barn under 12 år å jobbe i fabrikker. Et tidsvitne fra forrige århundre, Oscar Skoglund (f. 1893), forteller at han som 11-åring jobbet på fabrikken fra 7 til 11.15 for så å gå på skolen fra 12 til 16. Han tjente 2,10 øre på ei uke. Han fikk kjeft av lærerne fordi det luktet tobakk av ham. Ikke så rart, han jobbet jo tross alt på en tobakksfabrikk. Og hvordan fikk han jobb som 11-åring? Vel, man trengte en legeattest. Han oppsøkte en lege, fikk spørsmål om hvor gammel han var og sa han var 12 (ten Norske Samlaget, 1970, s. 100). Slik kan det også gjøres.
Vel, elva har rent ut i fjorden og vi runder av jobbinga vår med industrien, arbeidslivet og folka langs Akerselva. Hva skal du ta med deg fra alt dette? Skal du pugge fabrikknavn, årstall og sitater så du kan det på rams? Tja, det er ikke det mest bortkastede i verden, men litt av en jobb. Det vil gi deg konkrete eksempler på hvordan teknologi og næringsgrunnlag har påvirket arbeidsliv og lokalsamfunn. Kan du droppe å pugge alt og bare gå for å gjengi essensen, at langs Akerselva var det mange fabrikker og at mange strevde med å holde liv i seg og sine? Tja, historien om Akerselva gir deg hvertfall noen konkrete eksempler på hovrdan næringsgrunnlag og teknologi har påvirket arbeidsliv og lokalsamfunn. Greit å ha med seg inn på muntlig eksamen, og ellers i livet;)
Filmen er lang, og hvis du ønsker kortversjonen av budskapet kan du skrålle deg fram til professor Knut Kjeldstadli som snakker om elva og industrien fra 12.50 til 28.50, og deretter Miriam Røsler, ved Arbeidermuseet, som forteller oss om elva og arbeideren fra 45.00 til 61.45. Kortere blir det ikke;)
De første tekstilfabrikkene langs Akerselva ble grunnlagt på 1840-tallet. Antallet vokste raskt og flere typer kom til. I godt over 100 år holdt mange av de det gående langs elvebredden. I dag er disse fabrikken for lengst borte, men annen industrivirksomhet har tatt over flere av de gamle lokalene.
Hvordan vil du si at teknologi og næringsgrunnlag har påvirket lokalsamfunn og arbeidsliv langs elva, fra Hiorth og Graah startet opp og fram til i dag? Bruk eksempler fra kildene over for å begrunne svaret ditt.
Etterpå vil du bli bedt om å bidra med kunnskap om dette i en samtale med de andre på makkergruppa, som har satt seg inn i andre elver og steder.
Braaten, O. (1918). Kristiania. Kristiania: J. W. Cappelens Forlag. Hentet 29. juni 29 2020 fra https://www.nb.no/items/ 301819eacfa86ccb233fe6821e5a18c1?page=5&searchText=katter
Det Norske Samlaget. (1970). Oslo og Akershus, I Manns Minne. (R. Fladby, & A. Gjermundsen, Red.) Oslo: Det Norske Samlaget.
Haakenstad, H. (2008). Brekke sagbruk. Hentet 24. juni 2020 fra maridalensvenner.no: http://maridalensvenner.no/brekke-sagbruk.4913065-28323.html
Haga, K. T. (1. desember 2015). Christiania Spigerverk: – Dette var en av de viktigste bygningene. Hentet 26 juni 2020 fra Nordre Aker Budstikke: https://nab.no/nyheter/dette-var-en-av-de-viktigste-bygningene/19.12120
Jerman, G. (2003). Akerselva, Fra sagatid til opera. Oslo: Schibsted Forlag AS.
Lilleborg.no. (u.d.). Vår historie. Hentet 29. juni 2020 fra Lilleborg.no: https://www.lilleborg.no/2016/12/lilleborgs-historie/
Moland, T. (2011). Historien om Akerselva gjennom de 400 siste år. Oslo: Christiania forlag. Hentet 25. juni 2020 fra https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014062606118
Molstad, K., & Riaz, W. (19. desember 2012). 19.000 liter olje kan ha havnet i Akerselva. Hentet 25. juni 2020 fra aftenposten.no: https://www.aftenposten.no/osloby/ i/b5g6v/19000-liter-olje-kan-ha-havnet-i-akerselva
Muri, B. (2005). Kristiania for 100 år siden. Oslo: Schibsted Forlagene AS.
Muri, B. (23. oktober 2017). Tekstilindustriens våte vugge. Hentet 29. juni 2020 fra https://www.dagsavisen.no/oslo/ tekstilindustriens-vate-vugge-1.1044209
Norsk Teknisk Museum. (u.d.A). Brekke Bruk – det siste sagbruket ved elva. Hentet 24. juni 2020 fra industrimusem.no: http://industrimuseum.no/06brekkebruk_ tekst
Norsk Teknisk Museum. (u.d.B). Christiania Spigerverk (I). Hentet 26. juni 26 2020 fra industrimuseum.no: http://industrimuseum.no/bedrifter/ christianiaspigerverk
Norsk Teknisk Museum. (u.d.C). Bjølsen Valsemølle A/S. Hentet 26. juni 2020 fra industrimuseum.no: http://industrimuseum.no/bedrifter/ bjoelsenvalsemoellea_s
Norsk Teknisk Museum. (u.d.D). Lilleborg Fabriker A/S. Hentet 29. juni 2020 fra industrimuseum.no: http://industrimuseum.no/bedrifter/ lilleborgfabrikera_s
Neegaard, D. P. (19. september 2019). Nå får du stor fisk i Akerselva. Hentet 25. juni 2020 fra aftenposten.no: https://www.aftenposten.no/osloby/i/ LALP54/naa-faar-du-stor-fisk-i-akerselva
NTB. (8. mars 2011). Klorutslipp har utradert livet i Akerselva. Hentet 25 juni 2020 fra dagbladet.no: https://www.dagbladet.no/nyheter/ klorutslipp-har-utradert-livet-i-akerselva/63894630
Oslo kommune. (u.d.). Brekkedammen ved Frysja. Hentet 25. juni 2020 fra oslo.kommune.no: https://www.oslo.kommune.no/natur-kultur-og-fritid/tur-og-friluftsliv/badeplasser-og-temperaturer/brekkedammen-ved-frysja/#gref
Presterud, L. Å. (15. februar 2019). Besøk ved Cerealia/Bjølsen Valsemølle. Hentet 26. juni 2020 fra historielaget-gnk.no: http://historielaget-gkn.no/?page_id=687
Schrumpf, E. (2007). Barndomshistorie. Oslo: Samlaget. Hentet 29. juni 29 2020 fra https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011071208191
Senje, S. (1990). Akerselva. Oslo: Pax Forlag A/S. Hentet 24. juni 2020 fra https://deichman.no/utgivelse/ pe877d6e5093392d0b9edb210be5ee7da ?searchQuery=akerselva%20veiviser
Tønnesen, I. F. (2010). Akerselva – Oslos byelv og landets travleste. (J. S. Østberg, Red.) St. Hallvard, 88. Hentet 25. juni 2020 fra https://bokelskere.no/bok/st-hallvard-12010-oslo-byes-vel-illustrert-tidskrift-for-byhistorie-miljoe/386254/
Arne Mjelde Sæther
47 69 59 80
arnemjeldesaether@gmail.com
Arne Mjelde Sæther
47 69 59 80
arnemjeldesaether@gmail.com
Arne Mjelde Sæther
47 69 59 80
arnemjeldesaether@gmail.com