Hvis du ønsker å få innholdet på sida opplest kan du benytte deg av den nettbaserte versjonen av Word som du har tilgang til via brukeren din på skolenettet. Det er flere framgangsmåter. For eksempel:
Vi skal ta med oss kunnskapen om naturtap og klima videre i faget, som et bakteppe, når vi nå skal se nærmere på tre nærliggende begrep: Økonomisk vekst, levestandard og livskvalitet. Problemstillingen vi har foran oss er i hovedsak hvorvidt det er mulig for et samfunn å ha 1) økonomisk vekst 2) høy levestandard 3) høy livskvalitet og samtidig ivareta prinsipper om bærekraftig ressursbruk og miljøhensyn? Det blir ikke veldig lett, men jeg tror det blir interessant. Vi gjør et forsøk og begynner med noe grunnleggende:
Sentrale begrep.
Sluttproduktet er en ryddig oversikt i dine egne notater som gir mening for deg. Du må gjerne klippe og lime saker og ting, men hvis du henter inn lange remser med detaljer på et språk du ikke egentlig forstår, er det bortkastet. Det er bare du som skal ha nytte av dine notater. Bearbeid informasjonen slik at du forstår den. Hjelp hverandre og spør hvis jeg kan hjelpe med noe. Det vil også bli anledning til å dele definisjoner/forklaringer og eksempler i felles klasse etterpå.
Bruttonasjonalprodukt i kroner per innbygger. SSB (2021). Grafikk gjengitt med tillatelse fra SSB.
SSBs framstilling av bruttonasjonalprodukt per innbygger visualiserer tydelig den økonomiske utviklingen i Norge siden 1973. Julegaven vi fikk i 1969, da Phillips Petroleum i et siste forsøk, fant olje i Nordsjøen, har satt sitt preg på statistikken helt fram til i dag (BNP i 2021 var på 765 836 kroner per innbygger). I Verdensbankens oversikt fra 2018, gjengitt på FN-sambandets nettsider, kommer Norge på en 4. plass, bak Monaco, Liechtenstein og Sveits (Verdensbanken, 2018). Nederst finner vi Malawi, Somalia og helt til slutt Burundi, med et BNP på 272 dollar per innbygger.
Det finnes ingen offisiell, standardisert måte å måle levestandard på, men ofte brukes nettopp varianter av BNP i ulike rangeringer og statistikker. SNL definerer levestandard som et «uttrykk for alt som har betydning for en persons velferd» (Stoltz & Sterri, 2017). I FNs Human Development Index, HDI, er «standard of living» en av tre samlekategorier som rangeringen baserer seg på. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, knytter også penger, eller nærmere bestemt inntekt, til begrepet: «Money, while it cannot buy happiness, is an important means to achieving higher living standards» (OECD, 2016).
Begrepene er hentet fra tekster du har jobbet med på samfunnskunnskap.org.
Ordsky. Økonomisk vekst. levestandard og livskvalitet. Grafikk av Arne Mjelde Sæther (2022). Alle rettigheter forbeholdt.
Ordsky. Økonomisk vekst. levestandard og livskvalitet. Grafikk av Arne Mjelde Sæther (2022). Alle rettigheter forbeholdt.
Livskvalitet er et enda mer sammensatt og subjektivt begrep. FNs HDI-rangering ble startet som en erkjennelse av at folks liv handler om mer enn et gjennomsnittlig, økonomisk produksjonsresultat. De to andre samlekategoriene de baserer rangeringen på er antatt levealder og utdanningsnivå. I SSBs publikasjon «Slik har vi det – livskvalitet og levekår» har de valg ut i alt ti kategorier, fra «bolig og nærmiljø» til «politiske ressurser» og «fritid». Ifølge Folkehelseinstituttet handler livskvalitet både om personlige, subjektive størrelser og om objektive. I deres definisjon handler livskvalitet om …
«hvordan livet oppleves for den enkelte og omfatter både positive følelser som ro og glede og positive vurderinger som livstilfredshet. Positive følelser og vurderinger omfatter også opplevelse av god fungering – som av vitalitet, interesse, mestring og mening. Den subjektive livskvaliteten kan variere fra god til dårlig, og kan oppleves som god selv under sykdom og på tross av helseplager og andre belastninger. (…) Den objektive livskvaliteten handler om hvor god livssituasjon man har – som objektiv helsetilstand og funksjonsevne, materielle levekår, arbeidsoppgaver og fritidssysler.» (Folkehelseinstituttet, 2019).
FN har mange rangeringer. Deres World Happiness Report undersøker seks forskjellige variabler for å finne ut hvor lykkelige befolkningen er i et land. De måler 1) BNP per innbygger. 2) Forventet antall leveår med god helse. 3) Omsorg, basert på om personer har slektninger eller venner de kan regne med hjelper dem når de trenger det. 4) Frihet til å kunne velge det livet du ønsker å leve. 5) Generøsitet, basert på om befolkningen gir penger til veldedige formål. 6) Korrupsjon, basert på hvor mye korrupsjon befolkningen tror det er i samfunnet. (FN, 2022, s. 21). Norge ble der rangert på 8. plass, bak Finland, Danmark, Island, Sveits, Nederland, Luxembourg og Sverige (s. 17).
La oss se nærmere på noen mulige sammenhenger mellom begrepene. Under følger en del ja/nei-spørsmål, men de er egentlig ment som drøftingsoppgaver. Forklar, eksemplifiser og forsøk å se ting fra ulike sider.
I makkerpar.
Sluttproduktet er diskusjonen dere imellom. Ta gjerne notater fra diskusjonen for å gjøre det mulig å repetere til en senere anledning. Dere vil også få sjansen til å dele synspunkter i makkergrupper og i felles klasse etterpå.
The Global Footprint Network sammenstiller informasjon om ressursbruken i ulike land og naturens evne til å hente seg inn igjen og vokse videre. Hvert år publiserer de en rapport om Earth Overshoot Day, det vil si den dagen der jordens befolkning har brukt opp de naturressursene som kloden vil kunne bygge opp igjen i løpet av samme år. Jo høyere økologisk fotavtrykk, jo tidligere på året vil ressursene være brukt opp. I 1971 falt datoen en gang langt ut i desember. Når tror du datoen ble nådd i 2022? Desember hadde jo vært fint, eller kanskje til og med året etter, slik at vi kunne være stolt av en type underforbruk? Men nei. Hva med september? Det nærmer seg, men dessverre. I 2022 estimerte de datoen til å være 28. juli. Alt forbruk etter det, ifølge organisasjonen, er ressursbruk naturen ikke vil vil greie å hente inn igjen. For Norges del ble krysningspunktet nådd 12.april.
Vi har mange tiår med høy økonomisk vekst bak oss og vi anses/anser oss selv for å være lykkelige. Er vår økonomiske vekst bærekraftig? Bør vi gjør tiltak for å sikre økonomisk vekst også i framtida? Eller motsatt, bør vi tvert imot håpe på eller gå inn for at den ikke fortsetter?
Reflekter rundt spørsmålene under. Forklar, eksemplifiser og forsøk å se ting fra ulike sider.
Sluttproduktet er diskusjonen dere imellom. Ta notater fra diskusjonen så det er mulig å repetere til en senere anledning. Dere vil også få sjansen til å dele synspunkter i makkergrupper og i felles klasse etterpå.
Hvis du ønsker å få innholdet på sida opplest kan du benytte deg av den nettbaserte versjonen av Word som du har tilgang til via brukeren din på skolenettet. Det er flere framgangsmåter. For eksempel:
Et raskt blikk på lykkelista til FN indikerer at økonomi og levestandard må ha en del å si. Korrelasjonen er nok ikke 100%, men land med lavt BNP per innbygger ligger generelt lavere enn land med høyt BNP. Noe forskning gir støtte til sammenhengen mellom økt velstand og en sterkere følelse av lykke i befolkningen. I boka Jakten på den norske lykken konstaterer samfunnsforsker Ottar Hellevik at «i Norge i [2008] er lykkenivået høyere jo større inntekt og jo flere eiendeler en person har». Samtidig peker han på paradokset i at befolkningens økonomi (økende formue, økende inntekt etter skatt, og økende lønn for et normalårsverk) har bedret seg fra 1985 – 2007, mens den egenerklærte følelsen av lykke har holdt seg stort sett stabil (Hellevik, 2008, ss. 27 – 29). Hvordan kan dette ha seg? Det skal vi komme tilbake til etter en liten omvei. La oss først se nærmere på hvem som, ifølge Helleviks analyser, er lykkelig og hvilke faktorer som påvirker følelsen av lykke.
Den faktoren som har størst effekt på lykkenivået er «tilfredshet med nære relasjoner» (s. 100). Deretter følger det å bo «sammen med familie», å oppleve «egen helse som god» og å være «tilfreds med samfunnet». Også på topp 8-lista er å være «tilfreds med egen økonomi», «tilfreds med egen kropp», å ha «høy husholdningsinntekt» og å ikke være «bekymret for egen alder». Hellevik finner også at kvinner «har større sjanse for å føle seg lykkelige enn menn» fordi de «prioriterer andre mål i tilværelsen» (s. 246).
I et forsøk på å forklare hvorfor lykkefølelsen ikke har fulgt velstandsveksten oppover bruker Hellevik begrepet «lykkedempere» (s. 142). Utgangspunktet hans er at «det vil være en feilslutning å hevde at kombinasjonen av økonomisk oppgang og stabilt lykkenivå viser at velstandsveksten i seg selv ikke har noen betydning for utviklingen i lykkefølelsen i rike land. Velstandveksten i seg selv har en positiv effekt på lykkenivået» (s. 126). Han finner sågar grunn til å påstå at man kan «konstatere at i Norge i [2008] er lykkenivået høyere jo større inntekt og jo flere eiendeler en person har» (s. 104). Hva er det da som spiller inn? Er det kanskje svakere sosiale relasjoner som forklarer den manglende følelsen av lykke? Usikkert, sier Hellevik (s. 144). Er det kanskje det at vi er mer misfornøyde med kroppen og helsa vår? Nei, heller motsatt (s. 146). Hva med tilfredsheten med samfunnet og politikken eller endrede fritidsaktiviteter? Nope, heller motsatt med de også (s. 151, 162). På dette stedet i boka er det nesten så jeg tror Hellevik er i ferd med å gi opp med å gi en fornuftig forklaring. Skjønt, med 140 sider igjen hadde det vært rart.
Lykkelig gartner. Mons Mjelde Sæther (2017). Alle rettigheter forbeholdt.
Lykkelig gartner. Mons Mjelde Sæther (2017). Alle rettigheter forbeholdt.
Årsaken, ifølge Hellevik, handler om endrede verdier i befolkningen. Det er så mange ting i samfunnet vårt som er med på å øke lykkefølelsen vår, men et økende fokus på materialistiske verdier og holdninger virker å ha en lykkedempende effekt. En slik kultur eller verdi innebærer at hensyn til miljø og personlig utvikling må vike for økonomisk trygghet og vekst og øyeblikkelig tilfredsstillelse (s. 184). Forbruk og nye innkjøp gir i seg selv en form for nytelse. For de som husker «jappetida» på 80-tallet er vi ikke så langt unna. Helleviks analyse leder han til konklusjonen om at noe av fraværet av økt lykke i perioden 1985 til 2007 skyldes «materialismens forbannelser», at en person «stadig går rundt med følelsen av å mangle ting, og sterke ønsker om å skaffe seg dem» (s. 247). Hørte jeg noen si ny iphone? Forskerens antagelse er at frustrasjoner som dette jaget etter stadig flere og nye ting lett kan skygge for en følelse av å være tilfreds og lykkelig.
I datagrunnlaget finner Hellevik en liten knekk oppover i lykkenivået rundt 2001. Han forklarer dette med en holdningsendring fra det materialistiske og over mot mer idealistiske holdninger. Dette innebærer for eksempel en sterkere prioritering av miljøhensyn, likestilling, utvikling og bruk av egne evner. Nærhet og vennskap betyr mer og fokuset på sine egne behov suppleres med hva andre behøver (s. 183). Datamaterialet som lå til grunn for analysen sluttet i 2007. Hva tror du har endret seg siden da?
Kinn mot kinn. Veggmaleri på Nedregate barnehage i Oslo. Alice Pasquini (2011).
Foto: Arne Mjelde Sæther. Alle rettigheter forbeholdt.
Hellevik avslutter boka med kapitlet «Bærekraftig lykke». Det kan vel knapt bli mer relevant for oss enn det. Hans sluttpoeng er at veien for å løse vår samtids globale utfordringer, med fattigdom og miljøproblemer, går via idealistiske holdninger som også er et verdisyn som kan gi hver og en av oss følelsen av et meningsfylt og lykkelig liv. Vi trenger derfor ikke, ifølge Hellevik, «å velge mellom egen lykke og andres (…) og det er ingen konflikt mellom det å vektlegge miljø og omfordeling og å arbeide for å øke lykkenivået i den norske befolkningen» (ss. 263-4). Forfatteren runder av med å skissere en form for positiv velstandsvekst som ikke baseres på «eiertrang og kjøpelyst»(ibid). Økt velstand kan gi økt lykke og tilfredshet, men den må baseres på andre verdier og holdninger enn i Norge på 1980 og 90-tallet. Hva slags vekst kan det være snakk om her? Er det den «grønne veksten» som IPPC, EEB og Hessen avfeier, eller er det noe annet?
Hvis du ønsker å få innholdet på sida opplest kan du benytte deg av den nettbaserte versjonen av Word som du har tilgang til via brukeren din på skolenettet. Det er flere framgangsmåter. For eksempel:
Samme år som Hellevik presenterte sin analyse, kom en annen forsker, Thomas Hylland Eriksen, med et av sine bidrag i lykke-diskusjonen. På fritida, «etter ti om kvelden», hadde Eriksen, professor ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo, skrevet boka «Storeulvkomplekset, Jakten på lykken i overflodssamfunnet» («Derfor kan jeg gjøre som jeg vil, uavhengig av hva skattebetalerne måtte mene» (Eriksen, 2008, s. 193)). Boka har mye det samme utgangspunktet som Helleviks analyse: Hvordan forklare at den subjektivt opplevde livskvaliteten «ikke har steget nevneverdig siden 1950-tallet», ifølge studier fra Storbritannia og USA (s. 23). Boka, til dels basert på forskningsresultater, filosofisk og økonomisk teori, men også personlige anekdoter, erfaringer og underfundige betraktninger, er delt inn i ulike kapitler som tilnærmer seg fenomenet på litt forskjellig vis. Tittelen utgjør i seg selv en vesentlig betraktning fra forfatterens side og krever en forklaring.
Storeulv er en figur fra Donald Duck-universet. Han bor i skogen utenfor Andeby og hver dag bruker han til å forsøke å fange tre griser som bor i nabolaget. Han klekker stadig ut nye planer til frokost og setter de i verk i håp om å få kokt grisene til middag. Storeulv fyller ikke dagene med stort annet. Han har sitt mål i livet, sin grunn til å stå opp om morgenen, og det gir et slags innhold i livet. Eriksen griper fatt i fortellingen om en av disse nokså monotone dagene, som kom på trykk en gang på 70-tallet. Den begynte som vanlig, men skiller seg drastisk fra de andre fordi Storeulv faktisk greier å fange grisene! Tenk det. Eriksen forteller om tegningene i bladet, om hvordan gulrøtter og løk dupper rundt i gryta, mellom tre fortvilte griser. Så spør Lilleulv, sønnen i huset og venn av de tre grisene, «[m]en far, hva har du tenkt å gjøre i morgen, da?» (s. 33). Storeulv stopper opp, tenker seg om et øyeblikk og slipper de løs. Han angrer med en gang etterpå, men da er det for sent. Hva var det Storeulv hadde skjønt? Jo, ifølge Eriksen innså han at «hele hans eksistensberettigelse hvilte på prosjektet om å fange, drepe, koke, og til slutt spise de tre smågrisene» (ibid).
Forfatterens poeng er at vi (i den «globale middelklassen») har våknet opp dagen etter vi fanget grisene. Vi har ikke lenger et prosjekt å jobbe mot. «Drømmene [våre] er små, private og realistiske», hevder Eriksen: «Når du tilbringer novemberkveldene å drømme om en ferie ved en smaragdgrønn lagune på en tropisk koralløy, og du kommer deg dit allerede neste år, er drømmen for liten og for realistisk» (s. 34). Hmm, hva tror du? Er lykken i livet å jakte smågriser? Mangler «vi» et stort prosjekt å jobbe mot? Er politikerne vår for lite visjonære når alt de tilbyr er litt mindre eller litt mer skatt? Litt høyere eller litt lavere bomavgifter? Hadde vi blitt lykkeligere av å ha noe stort å strekke oss etter i fellesskap som, la oss si, å fikse klimaproblemene i verden og sikre en levelig klode for kommende generasjoner? Tja.
«Men far, hva har du tenkt å gjøre i morgen, da?»
Scene fra eventyret om ulven og de tre små grisene i
L. Leslie Brooks versjon fra 1904.
The Story of the Three Little Pigs. Library of Congress, Rare Book and Special Collections Division. CC0 1.0.
Scene fra eventyret om ulven og de tre små grisene i L. Leslie Brooks versjon fra 1904. The story of the three little pigs. Library of Congress, Rare Book and Special Collections Division. CC0 1.0.
Eriksen fortsetter sine refleksjoner og spinner videre på noe også Hellevik er opptatt av i sin analyse. Den relative sammenhengen vi er i. Ville du helst ha tjent 400 000 i året i et samfunn der gjennomsnittsinntekten var 500 000 eller 300 000 der gjennomsnittsinntekten var 200 000? Eriksen trekker fram dette tankeeksperimentet for å eksemplifisere sitt neste poeng: Hvem vi sammenligner oss med betyr noe for lykkefølelsen vår. Grensen for absolutt fattigdom er av FN definert som 1,90 dollar om dagen (FN, 2018). Relativ fattigdom er når vi sammenligner oss med våre «signifikante andre» (= de vi finner det naturlig og ønskelig å sammenligne oss med). Eriksen viser til statistikk om inntekt og levealder for å illustrere: Levealderen samvarierer med inntekten lokalt og ikke globalt. Svarte menn i USA tjener fire ganger så mye som menn i Costa Rica, men har ni år kortere levealder (Eriksen, 2008, s. 66 – 75). Skillet mellom øst og vest i Oslo er også tydelig. I Sagene bydel er menns inntekt vesentlig lavere enn i Vestre Aker, men fortsatt dobbelt så høy som for svarte menn i USA og åtte ganger høyere enn for mannlige costarikanere. Levealderen på Sagene (68,4) er likevel knapt høyere enn tallene for USA og nesten sju år lavere enn de for Costa Rica (s. 49). De på Sagene burde da ha levd mye lenger enn de på Costa Rica? Slik er det ikke. De på Sagene sammenligner seg ikke globalt, men lokalt og det samme gjelder svarte amerikanere og costarikanere, skal vi tro Eriksen.
Likevel, økende globalisering spiller inn her. Gruppen «de signifikante andre» er ikke nødvendigvis lenger bare naboen eller de på Vestlandet. Mange sammenligner seg i dag med folk i andre land og verdensdeler og det har noe å si. Det er fint å være en stor fisk i en liten dam, skriver Eriksen, men hva skjer når du oppdager at du egentlig befinner deg i et stort hav? Da Hellevik vurderer betydningen av relativ velstand finner han i sitt tallmateriale at 2/3 av effekten av absolutt inntekt består, selv etter at man har regnet inn betydningen av å sammenligne seg med andre (Hellevik, 2008, s. 108). Er de uenige med hverandre? Jeg vet ikke. Eriksen presiserer ikke styrken på effekten av «relativ deprivasjon» i sin bok, men nøyer seg med å poengtere at den er der. Hva endte du opp med forresten? Vil du tjene 300 000 eller 400 000?
I kapitlet «Kulturell bulimi: Mindre er mer» argumenterer Eriksen blant annet for at alle valgmulighetene vi har faktisk gjør oss mindre lykkelige. Høres rart ut, men han refererer til den amerikanske psykologen Barry Schwartz og skriver:
«Når valgmulighetene fortoner seg som uendelige, blir man enten handlingslammet, eller man velger det første og beste i full fart, – eller, som mange av dem [Schwartz] skriver om, man bruker enormt mye tid på å ta beslutninger, og ender likevel opp med en ekkel følelse av at man skulle ha kjøpt den ved siden av» (Eriksen, 2008, s. 77).
Er det noen som kjenner seg igjen her? Eriksen kobler dette fenomenet sammen med hastigheten vi fyller livene vår med i dag, og hevder at «[t]iden blir stappfull av hendelser uten pusterom. Kvantiteten erstatter kvaliteten» (s. 73). Han viser til eksemplene med globetrotteren som hadde reist verden rundt i seks år for å lage tv-programmer, men som ikke kunne svare på enkle spørsmål fra en journalist om stedene han hadde vært, og telemarksbonden som på midten av 1800-tallet spente hesten for kjerra og satte kursen mot Christiania. Det var hans eneste reise i livet og det tok en måned før han var hjemme igjen. Eriksen spør videre: «Hvem av dem hadde opplevd mest?» (s. 72). Hva mener du? Har vi det for travelt med å komme oss videre og å oppleve mer, neste post, neste like, neste bilde, neste trend til å virkelig ta inn de inntrykkene omgivelsene har å by på i øyeblikket? (Ifølge Eriksen, opplever for øvrig «vesteuropeiske mennesker i snitt 17 ganger så mye som sine tippoldeforeldre» (ibid)).
"Langt langt borte saa han noget lyse og glitre".
En bonde fra Telemark på vei til Christiania kanskje? Utsnitt fra Theodor Kittelsen, Soria Moria Slott, 1900.
Langt, langt borte så han noe lyse og glitre. Theodor Kittelsen (1900). Nasjonalmuseet. CC BY-NC 4.0.
En bonde fra Telemark på vei til Christiania kanskje? Utsnitt fra Theodor Kittelsen, Soria Moria Slott, 1900. “Langt, langt borte så han noe lyse og glitre.” Theodor Kittelsen (1900). Nasjonalmuseet. CC BY-NC 4.0.
Forfatteren gir seg så hen til enkel økonomisk teori og reflekterer rundt livskvalitet og prinsippet om «synkende grenseverdi». Hans utgangspunkt er at «[v]eksten i livskvalitet flater ut når gjennomsnittsinntekten er så høy at folk flest har det de trenger» (s. 129). (Her er det verdt å merke seg at hans påstand virker å gå imot det Hellevik finner i sine analyser. Hvem har rett?) Denne gjennomsnittsinntekten skal, ifølge Eriksen, visstnok være definert til omtrent 70 000 i året «i de fleste land» (s. 52).
Prinsippet som økonomene vil påpeke er at jo flere bensinstasjoner som åpnes langs en veistrekning jo mindre vil fortjenesten hos disse bli. Lønnsomheten vil synke gradvis mot null, og det er prinsippet om synkende grenseverdi. Hvor mange sko trenger du? Hvor mange telefoner eller spillkonsoller? Hvor mange gensere, hytter, sykler, biler og båter trenger vi? Direkte overført vil dette økonomiske prinsippet si at for hvert skopar vi har, vil det å kjøpe et nytt gi oss litt mindre lykke. Er det slik? Eriksen er overbevist og knytter det til økende valgfrihet: «Inntil et visst punkt gir valgfrihet økt livsglede, men mindre og mindre for hvert nye valg. Når metningspunktet er nådd, fører hvert nye valg til mindre livsglede. Det gir matthet og kvalme i stedet» (s. 118). Hvor mange tannkremer eller grillpølser trenger vi å kunne velge mellom? Hvor mange mobiltelefoner eller ørepropper? Hvor mange tv-modeller eller joggesko? Tja, er det ikke greit å ha et valg? Er ikke det en konsekvens av at demokratiet lar markedskreftene løpe etter oss med forbrukermakta?
Da Hellevik undersøker dette fenomenet om tilvenning spør han om vi tilvenner oss et velstandsnivå, og etter hvert blir «bortskjemte» og bare vil ha mer (Hellevik, 2008, s. 108). Han forholder seg til inntektsnivå i sin vurdering og finner at «[s]elv om det er snakk om en klar tendens til at kravene stiger når inntekten øker er det ikke snakk om noen umiddelbar eller fullstendig tilpasning av hva som anses nødvendig til endringer i den faktiske inntekten» (s. 111). Konklusjonen hans er at en forklaring om at vi blir bortskjemte ikke kan forklare særlig mye av stillstanden i lykkefølelsen. Slik jeg forstår ham er det slik at om vi går opp i lønn så er vi klar over det og merker det og denne bevisstheten varer også over tid. Vi er bevisste det nye lønnsnivået, også på lengre sikt. Det kan hende de snakker litt om både epler og pærer her, men Eriksen virker å gå imot Helleviks funn og påstår at «[t]endensen er er at vi blir sløvet av gjentagelser» (Eriksen, 2008, s. 122). Eksemplet han bruker er personen som kjører berg- og dalbane. Først med en dødsfryd, deretter med en «kiling i magen» helt til han bestemmer seg for å begynne med basehopping (ibid). Artig bilde, men ikke akkurat forskning. Vi får ta det for det det er.
Videre i boka reflekterer Eriksen om livskvalitet fra enda flere perspektiver. I kapitlet «Kunsten å glede seg» spør han om ikke «forventningen smaker best før den er blitt realisert» (s. 156). Kjenn etter selv. Er egentlig tida før bursdagen bedre enn selve feiringa? Er det å glede seg til ferieturen noen ganger enda bedre enn det ferieturen egentlig ble til? Er det slik at å tenke på hvor bra konserten med venner kommer til å bli gir størst glede eller selve konsertopplevelsen?
Når han så tenker høyt rundt «Retten til å gjøre noe vanskelig» handler det om verdien av å ha noe å strekke seg etter og å få anerkjennelse for det man holder på med og får til. Hans påstand er at «[v]årt nåværende politiske system premierer grådighet og miljøødeleggelser, bidrar til enorme velstandsforskjeller globalt, foruten voksende velstandsforskjeller lokalt» (s. 181). Hva vi ønsker å strekke oss etter vil selvsagt variere. Noen vil lage mat eller spille fotball, men andre vil spille et instrument, lære et håndverk eller lage ei nettside de kan bruke i undervisninga av elever på videregående. «Det vi må lete etter», hevder Eriksen,
«er et samfunn som ivaretar de gode sidene med ved konkurranse men ikke de dårlige; som gjør det mulig for individene å strekke seg etter vanskelige, men oppnåelige mål uten at omgivelsene blir skadelidende, og som gjør at det mulig for de fleste å sette seg noen slike mål, uten at de dermed begraver solidaritetsprinsippet» (ibid).
Er det noe du kan tenke deg å strekke deg etter i åra og livet framover, som passer inn i det som beskrives her? Vil det gi deg økt livskvalitet?
Et ekorn henger opp ned i et bøketre og spiser umodne nøtter. Hanging about. Trev Grant. CC BY 2.0.
Et annet poeng som Eriksen flere ganger kommer tilbake til i løpet av boka er forskningsfunn fra USA. Der har de funnet at …
«Amerikanere som går gjennom forskjellige livskriser, blir deprimerte og lei seg i begynnelsen, men etter en stund er de tilbake omtrent på sammen «lykkenivå» som de var før krisen. Det er bare ett unntak, og det handler om folk som mister jobber. De som blir arbeidsløse, blir nedfor, og de blir ikke glade igjen før de har fått en ny jobb» (s. 228).
I kapitlet «Det som betyr noe» fremhever han dette igjen og trekker i tillegg flere tråder fra tidligere eksempler sammen til en slags konklusjon, eller hvertfall en avslutning: Vi trenger utfordringer og å kjenne på at noen trenger deg. En arbeidsplass eller backplass på et fotballag kan gi deg det. Det bidrar til selvrespekt og gir en anerkjennelse for den du er og det du bidrar med. I tillegg trenger vi noe å glede oss til (men ikke bursdag og feiring hver dag) og noe å strekke oss etter, som er litt vanskelig og tar en del tid (gjerne flere år eller et helt liv, for den saks skyld).
Så hvor ligger egentlig lykke i et overflodssamfunn? I en av flere avsluttende betraktninger løfter Eriksen fram tre argumenter mot utviklingsmodellen som ligger bak velstandsveksten i vår del av verden. Først to tradisjonelle argumenter:
Og så et han legger til selv:
Alternativene han skisserer for sin egen baserer seg på «miljøansvar, langsom tid, rettferdighet, personlige utfordringer, og en rimelig balanse mellompersonlig frihet og forpliktelser» (s. 268).
Først individuelt i noen minutter, deretter i makkergrupper:
Hvis Thomas Hylland Eriksen har rett:
Dette blir fort over middels. I know. Spesielt b) og c) er krevende, men da vet du litt mer om hvor den lista ligger, hvis du har det som mål. Stå på uansett og hjelp hverandre til å forstå og å reflektere.
Sluttproduktet er diskusjonen i makkergruppa. Ta gjerne notater fra dine egne refleksjoner + det som blir tatt opp i gruppediskusjonen. Det vil også bli anledning til å dele tanker og refleksjoner i felles klasse etterpå.
Bøkene til statistikeren (Hellevik) og sosialantropologen (Eriksen), gir oss informasjon, kunnskap og en del betraktninger om samme tema fra litt forskjellig posisjon. De gir knapt noen endelige, universelle fasitsvar, men de gir oss noen linjer og retninger å diskutere langs. Hva så med biologen, Hessen? Han kategoriserer seg selv som «betinget optimist», hva naturtap og klima angår, og støtter seg blant annet på FNs naturpanel og European Environmental Bureau (EEB) sine konklusjoner. Han siterer sistnevnte som slår fast at …
«[e]n såkalt grønn vekst, der CO2-utslippene, tapet av biologisk mangfold, presset på vann- og andre ressurser samt andre kritiske miljøbelastninger reduseres til bærekraftige nivåer, samtidig som økonomien fortsetter å vokse, er ikke gjennomførbar. De rike landene i verden må dermed finne en vei som innebærer mindre produksjon og mindre forbruk» (s. 185).
Her er det et tangeringspunkt mellom de tre. Det Hessen (+ FNs naturpanel og EEB) ser på som en forutsetning for bærekraftig utvikling går igjen både hos statistikeren og sosialantropologen som en vei til økt lykke og livskvalitet. Hellevik skriver om «materialismens forbannelse» som en lykkedemper. Han fremhever behovet for et endret verdisyn der større fokus på miljøhensyn, nærhet, vennskap og likestilling erstatter konsumering og forbruk som en aktivitet med en form for egenverdi. Eriksen ser fra sitt perspektiv en feilslått «vekstmodell» som reduserer livskvaliteten til folk. Alternativet hans baserer seg på også på miljøansvar og immaterielle verdier og aktiviteter.
Hvis du ønsker å få innholdet på sida opplest kan du benytte deg av den nettbaserte versjonen av Word som du har tilgang til via brukeren din på skolenettet. Det er flere framgangsmåter. For eksempel:
Hva tror du? Her er vi laaaaangt utenfor det objektive, allment gyldige og aksepterte og inn i verdienes og politikkens sfærer. Eriksen og Hessen har begge tatt et tydelig politisk standpunkt og støtter MDG. De har stått på partiet nominasjonslister både til stortingsvalg og lokalvalg i Oslo (MDG, 2013) (Aldridge, 2015). Tolker du budskapene deres i et annet lys nå når du vet det? For Hessens del er det mange stemmer som argumenter mot hans (og IPCC og EBBs) formaninger.
Hva gjør et tydelig uttalt ideologisk standpunkt med
hvordan forskningsresultater og påstander oppfattes?
Dag Olav Hessen (t.v.) og Thomas Hylland Eriksen snakker om et felles bokprosjekt i 2012. Tor Andreas Torhaug, L1001238. CC BY-ND 2.0.
Dag Olav Hessen (t.v.) og Thomas Hylland Eriksen snakker om et felles bokprosjekt i 2012. Tor Andreas Torhaug. CC BY-ND 2.0.
I 2018 uttalte statsminister Erna Solberg til Høyres sentralstyre at «[e]n styrt avvikling av oljeindustrien er ikke omstilling. Det er økonomisk korttenkt» (Gjerde, 2018). Tall fra Norsk petroleum viser at olje og gass-produksjonen siden starten på 70-tallet har bidratt med over 15 000 milliarder kroner til vårt BNP. I tillegg kommer blant annet verdien av leverandørindustrien (Norsk petroleum, 2020). På spørsmål om all oljen på norsk sokkel skal hentes opp svarte hun at det vil «avhenge av hva som er lønnsomt». Hun understrekte videre at regjeringen vil fortsette å gi «sikre stabile og forutsigbare rammevilkår» og at «[d]en som skal slukke lyset på norsk sokkel, er ennå ikke født» (ibid). Et år etter Solbergs uttalelse, da Sylvi Listhaug fra FRP overtok som olje- og energiminister gjorde hun det klart at «[e]r det en ting jeg vil bruke tida mi på, er det å få opp igjen stoltheten rundt Norges viktigste næring, nemlig olje- og gassnæringa» (Rønning & Støbakk, 2019).
Høsten 2020 la Solberg-regjeringa fram planene for et nytt anlegg for fangst og lagring av CO2 (Regjeringen, u.d.). Regeringen Støre videreførte arbeidet og i november 2021 uttalte statssekretær i Olje- og energidepartementet (OED) at “[k]arbonfangst- og lagring er en stor del av løsningen på klimaproblemet, som er godt dokumentert av blant andre IPCC. Det er et viktig bidrag i utviklingen av nye grønne næringer som hydrogen og utslippsfri sement” (Vik, 2021). Der Hessen hevder at teknologisk utvikling kun kan ha en begrenset effekt i å nå togradersmålet, virker Listhaug og OED å være større teknologioptimister. Listhaug, på sin side, avvfeier at olje- og gassnæringa utgjør et problem og slår fast at den «er en del av løsningen, fordi Norge ligger så langt framme når det gjelder teknologiutvikling. Vi gjør verden grønnere, og det vil vi fortsette med» (Rønning & Støbakk, 2019).
Thomas Hylland Eriksen er i innledningen til sin bok tydelig på at han skriver den på fritida og ikke som «professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo». Da er det kanskje ikke så vanskelig for oss heller å finne en annen anekdote, en bekjent å sitere eller en annen finurlig, illustrerende episode som kan argumentere mot hans refleksjoner om livskvalitet, er det? Poenget mitt er at nå kjenner du bedre til tre ulike perspektiver på bærekraft, økonomisk vekst, levestandard og livskvalitet. Da er du enda bedre skodd til å reflektere selv og danne deg din egen mening. Kanskje fikk du gode svar på spørsmål du ikke helt visste du hadde? Kanskje ga det deg flere spørsmål som du nå må finne svar på hos andre? Kanskje ønsker du å finne ut hva andre forskere, politikere eller samfunnsdebattanter mener. Bra. Sånn er det. Fortsett grublinga og fortsett diskusjonen.
Aldridge, Ø. (2015, 22. oktober). Her er kjendisene som risikerer å måtte møte i bystyret. Hentet 30. juni, 2020 fra Aftenposten.no: https://www.aftenposten.no/norge/i/drwj/her-er-kjendisene-som-risikerer-aa-maatte-moete-i-bystyret
Eriksen, T. H. (2008). Storeulvsyndromet, Jakten på lykken i overflodssamfunnet (2. . utg.). Oslo: Aschehoug.
FN. (2018, 26. april). Fattigdom. Hentet 5. juli, 2020 fra fn.no: https://www.fn.no/tema/fattigdom/fattigdom
FN. (2020). Internasjonal dag for lykke. Hentet Juni 30, 2020 fra fn.no: https://www.fn.no/om-fn/fn-dager/Kalender/Internasjonal-dag-for-lykke
Folkehelseinstituttet. (2019, September 23). Fakta om livskvalitet og trivsel. Hentet Juni 30, 2020 fra fhi.no: https://www.fhi.no/fp/psykiskhelse/livskvalitet-og-trivsel/livskvalitet-og-trivsel/
Gjerde, R. (2018, 18. november). Solberg: – Den som skal slukke lyset på norsk sokkel, er ennå ikke født. Hentet 9. juli, 2020 fra aftenposten.no: https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/ kagK6L/solberg-den-som-skal-slukke-lyset-paa-norsk-sokkel-er-ennaa-ikke-foedt?
Hellevik, O. (2008). Jakten på den norske lykken. Oslo: Universitetsforlaget.
MDG. (2013). WWF-leder kjemper om stortingsplass for de grønne. Hentet 30. juni, 2020 fra mdg.no: https://oslo.mdg.no/nyhet/wwf-leder-kjemper-om-stortingsplass-for-de-gronne/
Norsk petroleum. (2020, 30. juni). Statens inntekter. Hentet 9. Juli, 2020 fra Norsk petroleum: https://www.norskpetroleum.no/okonomi/statens-inntekter/
OECD. (2016). Norway. Hentet Juni 30, 2020 fra oecdbetterlifeindex.org: http://www.oecdbetterlifeindex.org/countries/ norway/
United Nations. (2022). World Happiness Report 2022. (J. F. Helliwell, J. D. Sachs, & J.-E. De Neve, L. B. Aknin, R. Layard, S. Wang, Sharon Paculor, Production Editor) New York: Sustainable Development Solutions Network. Hentet Juli 3, 2022 fra https://happiness-report.s3.amazonaws.com/2022/WHR+22.pdf
Regjeringen. (ud). Tidslinje for Langskip (CCS). Hentet 4. juli 2022 fra regjeringen.no: https://www.regjeringen.no/no/tema/energi/co2-handtering/tidslinje-ccs/id2864149/
Rønning, M., & Støbakk, T. ( 18. desember, 2019). Frp-Sylvi: – Stoltheten om norsk oljeproduksjon må økes. Hentet 9. juli, 2020 fra dagbladet.no: https://www.dagbladet.no/nyheter/frp-sylvi—stoltheten-om-norsk-oljeproduksjon-ma-okes/71948107
Stoltz, G., & Sterri, A. B. (2017, Mai 22). Levestandard. Hentet Juni 30, 2020 fra snl.no: https://snl.no/levestandard
Verdensbanken. (2018). BNP per innbygger. Hentet Juni 30, 2020 fra FN.no: https://www.fn.no/Statistikk/BNP-per-innbygger
Vik, A. (3. november 2021). Står klare til å fange tonnevis med CO₂ – uklart hva de skal gjøre med fangsten. Hentet 4. juli, 2022 fra: https://www.nrk.no/nordland/industrigigant-norge-ma-satse-mer-pa-klimakapplopet-_-staten-peker-pa-langskip-og-milliarder-brukt-1.15715122
Arne Mjelde Sæther
47 69 59 80
arnemjeldesaether@gmail.com
Arne Mjelde Sæther
47 69 59 80
arnemjeldesaether@gmail.com
Arne Mjelde Sæther
47 69 59 80
arnemjeldesaether@gmail.com
Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Ut elit tellus, luctus nec ullamcorper mattis, pulvinar dapibus leo.Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Ut elit tellus, luctus nec ullamcorper mattis, pulvinar dapibus leo.Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Ut elit tellus, luctus nec ullamcorper mattis, pulvinar dapibus leo.Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Ut elit tellus, luctus nec ullamcorper mattis, pulvinar dapibus leo.Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Ut elit tellus, luctus nec ullamcorper mattis, pulvinar dapibus leo.