Hunnselva - Ei elv og «jevne smaakaarsfolk»

Gjøvik E-verk (Brufoss) i Hunnselva (1895 – 1900).
Bildet er tatt i Hunnselva ved Brufoss nedenfor Mustad fabrikker.
Hilda Julin/Mjøsmuseet/Digitaltmuseum.no. CC BY-NC.

I 1914 ga lærer, og senere ordfører i Gjøvik, Johannes Granvin ut boka Fra Gjøvik og de omliggende distrikters næringsliv. Da han hadde beskrevet Gjøviks utvikling fram til stedet fikk status som «kjøbstad» i 1861 bemerket han at denne forhistorien ikke var «stor og glimrende, rik på paa sagn og heltebedrifter, men med arbeidslivets jevne præg over sig, ikke en by som enkelte nutildags skapt med tryllemagt, men med arbeide og utholdenhet og noen fremsynte embedsmænd og jevne smaakaarsfolk» (Granvin, 1914, s. 3). Ifølge Granvin hadde byen (ikke kommunen) 438 innbyggere i 1861, noe han beskrev som «just intet imponerende» (Granvin, s. 3). I 1885 hadde antall innbygger økt til over 600. SSBs fremstilling av befolkningsutviklingen i hele Gjøvik kommune viser en jevn økning fram til i dag.

Utover siste halvdel av 1800-tallet starter industriutviklingen på Gjøvik på alvor. Gjøvik Træsliberi (1872) og Gjøvik Cellulose (1886) i Hunndalen, L.A. Enger & CO (senere Hunton Fiber, 1889), Gjøvik Støberi & Mekaniske Værksted i det som i dag heter Niels Ødegaards vei (1890) er noen eksempler på bedrifter som vitner om at den industrielle revolusjon var på vei også til innlandet. På starten av 1900-tallet etableres A/S Toten Cellulose (1904, i Hunndalen) og Brødrene Øveraasen (1907, først i Storgata, deretter i Strandgata og så på Kirkeby) opp driften.

Startskuddet for Gjøvik som industristed gikk likevel mange tiår tidligere. I 1807 startet Caspar Kauffeldt Norges første private glassverk. Han kjøpte gården Nedre Gjøvik (i dag Gjøvik gård). På et område han forpaktet fra nabogården Hunn, på nordsida av Hunnselva, startet han opp Gjøvigs Glasværk. Kauffeldt var sønn av tyske innvandrere. Han ble født på Biri Glassverk hvor faren lenge stod for den daglige driften som «hyttemester» og senere forvalter (Froknestad & Nygård, 2020). I store norske leksikons artikkel om en annen lokal fabrikkereier, Ole Mustad, fremheves Kauffeldt som en inspirator for andre industrigrundere i distriktet (Svendsen, 2009). Av Oppland Arbeiderblad ble han i en artikkel fra 2006 omtalt som «[i]ndustrimann, kranglefant, skjørtejeger og visjonær» (Granheim, 2006). I 1815 hadde bedriften 34 ansatte, men var, ifølge Granvin det likevel «ingen betydelig bedrift» (s. 2). Han om det. Gjøvik glassverk var i drift fram til Kauffeldts død i 1843.  

Schikkelstad og Mustad

I 1832, fortsatt før Gjøvik hadde fått status som kjøpstad, startet et av de virkelig store industrieventyrene i distriktet: Brusveen Spiger- og Staaltraadfabrik. En av grunnleggerne var Hans Schikkelstad, fra Nedre Bråstad. I ettertid virker mye historie så naturlig og så selvsagt. I samtida kunne det umulig ha fortonet seg slik. I boka Mustad gjennom 150 år : 1832-1982 beskriver historiker og forsker Olav Wicken Norge på 1830-tallet fortsatt som «et u-land der folk hovedsakelig livnæret seg gjennom jordbruk og fiske» (Wicken, 1982, s. 4). En spiker- og ståltrådfabrikk? I Hunndalen!? Du tuller? Formålet med å kjøpe gården Brusveen var at den hadde eiendomsrett til Hunnselva og dermed tilgang på vannkraft (Oppland Arbeiderblad, 2006). I 1843 tok svigersønnen Ole Mustad over og fabrikken endret navn til O. Mustad. I 1874 ble Oles sønn Hans medeier og navnet ble på nytt endret. Denne gangen til O. Mustad & Søn. I 1877 startet fabrikken opp med produksjon av fiskekroker. Resten er, som de sier, historie.

Kauffeldt og Schikkelstad gikk foran og andre fulgte tett bak. Felles for  de var at de så mulighetene og konkurransefortrinnene som beliggenheten langs Hunnselva ga. Tresliperi, mekaniske verksted, cellulosefabrikker og annen industriproduksjon krever kraft og i Norge hadde man hatt erfaring med vannkraft i flere hundre år allerede. Grunderne skjønte at elva ga muligheter og visste hvordan kreftene kunne utnyttes. I dag finnes det fortsatt fire vannkraftverk mellom Einavatnet og elva sitt utløp i Mjøsa: Vestbakken, Breiskallen, Åmot og Brufoss. Disse er ikke lenger knyttet til fabrikkene direkte, men er eid og driftet av Vestoppland kommunale kraftselskap (VOKKS). Til sammen produserer disse 37,7 GWh per år, noe som kan dreie seg om et forbruk på ca 1 500 boliger (Norges vassdrags- og energidirektorat, 2020).   

Et nytt arbeidsliv og "en ny verden til Gjøvik"

Fabrikkene var viktige for byen og distriktet. De ga arbeid og inntekter til folk og fellesskapet. Wicken regner seg fram til at industrien kastet noe mer av seg enn gårdsbrukene på Gjøvik og at det derfor var noe bedre betalt å være fabrikkarbeider en gårdsarbeider. Han understreker samtidig at det uansett var et «fattig samfunn» der man i starten på Brusveen-fabrikken kunne regne med ei dagslønn på ei krone. Arbeidet foregikk fra 05.00 til 19.30. Om lag ti av timene var arbeid og resten matpauser (Wicken, s. 5). Fabrikken serverte fire måltider om dagen og hvis du spiste der var dagslønna 33 øre (ss. 6-7). Om levestandarden på 1840-tallet poengterer Wicken at det er vanskelig å sammenligne dette fra en tidsepoke til en annen. Ut ifra dagslønna kommer han likevel fram til at «overskuddet av en times arbeid i [1982] tilsvarer mer enn overskuddet av over 50 timers arbeid i 1840» (s. 7). I 1870 var det omtrent 200 arbeidere på Brusveen. Fra 1840 hadde de opplevd en lønnsvekst på 40%. For det lokale håndverket rundt omkring gjorde imidlertid automatiseringen og mekaniseringen på fabrikkene at en viktig inntektskilde gradvis forsvant for mange. Mange håndverkere som blikkenslagere, vevere eller klokkestøpere ble rett og slett konkurrert ut av den gryende industrien. Slik sett endret Brusveen og Mustad på levekårene i distriktet. Inntektene til fabrikkarbeideren økte sin inntekt på bekostning av den lokale håndverkeren (ss. 31-32).

De første åra av drifta ved Brusveen var preget av teknologi og arbeid som i stor grad var kjent for den lokale bonden og håndverkeren. Wicken beskriver hvor avsides en bedrift med mål om vekst og ekspansjon egentlig lå. Så lenge den var isfri var Mjøsa en effektiv transportvei, men kjøpere lenger unna måtte nås med hest og kjerre på sommeren og hest og slede på vinteren (Wicken, s. 10). Fraktprisen med båt var så mye billigere at prisen på jern til og fra fabrikken kunne være 20 – 25 prosent billigere på sommeren (s. 11). Dette begrenset naturlig nok handel med omverdenen og konsekvensen var at bøndene i stor grad hadde måttet lære seg grunnleggende teknikker innenfor flere håndverk for å kunne holde seg med utstyr de trengte til gårdsdrift og livsopphold. En eksportartikkel hadde likevel utmerket seg og nådd en slags nasjonal utbredelse, karder. Wicken siterer den kjente sosiolog, samfunns- og kulturforskeren Eilert Sundt som hadde lagt merke til kardeproduksjonen og rundt 1860 kalte Gjøvik for “det mest industrialiserte bygdelag i landet” (s. 4). Da Schikkelstad startet produksjonen på 1830-tallet var det med vannhjul i elva som ga kraft nok til å drive valser som klemte jernet flatt til riktig tykkelse og maskiner som trakk tråden gjennom tynne hull i en plate av herdet stål for å gi tråden eller spikeren riktig dimensjon. Dette var allerede kjente prinsipper og produksjonsmetoder for lokale arbeidsfolk (s. 5). Elva ga kraft, men det var fortsatt en relativ arbeidsintensiv prosess. Bare det å lage hode på spikeren krevde fortsatt fem mann (ibid).

Først ti år senere startet for alvor prosessen med å mekanisere og industrialisere drifta. I 1842 opphevet England sitt forbud mot eksport av industrimaskiner. Hans Schikkelstad døde i 1843 og det var svigersønnen Ole Mustad som skulle ta bedriften inn i denne nye tidsalderen. Kravet til kvaliteten på spikeren hadde økt siden oppstarten av spikerfabrikken og de fortsatt relativt manuelle produksjonsmetodene viste seg vanskelige å raffinere og forbedre tilsvarende. Flere kunder hadde etter hvert sagt opp avtaler om leveranser fra Brusveen og kombinert med at innlandsfabrikken hadde større fraktutgifter enn sine konkurrenter hadde den økonomiske situasjonen til tider sett svært mørk ut (Wicken, s. 12). Flere teknologiske nyvinninger skulle imidlertid vise seg å være på fabrikkens side framover. Tidlig på 1840-tallet ble det første flatbunnede dampskipet, som kunne nå helt fram til Eidsvoll, satt i drift på Mjøsa, i 1847 ble den første engelske spikermaskina satt i drift ved fabrikken og i 1854 ble jernbanen fra Eidsvoll til Christiania åpnet. Den engelske teknologien var kommet mye lenger enn den norske. Kvaliteten på spikeren fra Brusveen  ble bedre og da flere maskiner, etter hvert også norskproduserte, ble kjøpt inn på 1850 tallet, økte produksjonen voldsomt.

I 1855 var den gamle produksjonsmetoden erstattet av den mer mekaniserte. I følge Wicken var resultatet en produksjonsøkning på spikerproduksjon, med i alt 10 spikermaskiner, på 5-600%, sammenlignet med 1845, samtidig som antall ansatte var det samme eller noe lavere (ca 30) (Wicken, s. 16). For andre produkter var produksjonen i det samme tjuedoblet med samme antall ansatte (ibid). Revolusjonen hadde begynt på Gjøvik også. Dette representerte et skifte også for arbeiderne ved bedriften fordi teknologien ikke lenger var kjent for de. Det ble stadig vanligere at de hentet inn ekspertise både fra inn- og utland til å drive opplæring av arbeidere ettersom nye maskiner og teknikker ble tatt i bruk (s. 27). Fabrikken måtte allerede i 1847 sende en egen representant til England for å lære seg hvordan spikermaskinen fungerte og hvordan den kunne repareres (s. 13). I tillegg så O. Mustad snart behovet for en lokal leverandør av deler og utstyr og hyret i 1853 Even Amlund til å starte et mekanisk verksted på Gjøvik for å bli mer selvforsynt. Selv om maskinene endret og utviklet seg, selv om vannhjul etter hvert ble erstattet av turbiner, var det hele tiden Hunnselvas stryk og fall som ga direkte kraft til produksjonen i fabrikklokalene (s. 29). Ikke før på 1900-tallet var teknologien klar til å hente ut kreftene som elektrisitet.

Som flere av gründerne og industriherrene i sin samtid var Ole Mustad allsidig i sin tilnærming til produksjon og handel. Bedriften hadde etter hvert bygd seg opp et omfattende nettverk av kunder og leverandører, transportveiene ut og inn i distriktet ble stadig bedre og i 1861 fikk Gjøvik bystatus. Til sammen la dette grunnlaget for en oppskalert handel med stadig flere varer. Mustad startet fra 1860 og utover blant annet sagbruk, støperi og industriell produksjon av karder, skoplugg, økser, kammer, hekter, hålnåler og maljer (s. 17). Produksjonen av fiskekroker hadde ikke startet enda, men som bare et av flere eksempler på knoppskyting ut i fra den opprinnelige drifta, var den nå bare et par tiår unna (s. 17).  I sin bok beskriver Wicken i tillegg Mustads landhandleri, Heimdal, som at “en ny verden til Gjøvik” kom til Gjøvik (s. 18). Nå var blant annet tobakk, sukker, kaffe, sherry og portvin, pepper, rosiner, palmesåpe, sigarer, lakris vedkomfyrer, hollandske og franske skaftegryter og vaffeljern tilgjengelig over disk (s.18 – 19). Selv om dette vitner om en endring i livstil og levestandard for gjøvikensere, understreker Wicken at salgslistene fremdeles også var preget av “fattigmannskost”, sild, i tillegg til salt for å få fisken til å holde vinteren igjennom (s. 18). Knoppskytinga var i noe grad et resultat av at Mustad etter hvert hadde økonomiske muskler og framsyn til å plukke opp lokale håndverkstalenter og kjøpe opp mindre bedrifter i lokalmiljøet (s. 24). Even Amlunds mekaniske verksted fra 1853 er allerede nevnt og et annet eksempel er snekker og urmaker Mathias Topp som ble ansatt  ti år senere. Topp og Amlund spilte en viktig rolle i utviklingen av maskiner og produksjonsmetoder som skulle stå seg i mange tiår framover (s. 24 – 25).  I dag ser vi skiltet med “Mustad Næringspark” langs veien nedenfor Brusveen gård. Klynga med over 40 store og små bedrifter er variert sammensatt og bygger på en måte videre på en lang tradisjon helt fra fabrikkens tidlige historie til, uten det samme eierskapsforholdet, vel og merke.

Mustad i utvikling og endring

Etter hvert var Mustad rigget for også internasjonale markeder. Allerede i 1881 bygde de en fabrikk i Finland og fulgte opp med en i Sverige i 1898 (Kjernli, 2019). Det er noe ironisk over at nettopp bedriftens internasjonale retning og ekspansjon til slutt skulle lede til avvikling av produksjonen av fiskekroker i Norge. I 1972 åpnet den en fabrikk i Singapore og i 2003 en i Kina. Mer og mer av produksjonen etter hvert flyttet ut av Norge, ifølge styret, blant annet på grunn av høye lønnskostnader og høy kronekurs (NTB, 2002). På det meste jobbet 1500 personer på fabrikken på Gjøvik (Dagens perspektiv, 2003). I 1958 ble Oppland Arbeiderblad kontaktet av en fortvilet sjåfør som ba om at avisa måtte ta opp «problemet» med gående Mustad-arbeidere, på vei hjem fra jobb:

«- Når arbeidet på fabrikken slutter om kvelden, er det særlig ille. Folk går på begge sider av veien og midt i veien med sparker og andre fremkomstmidler, og det er praktisk talt umulig å komme fram med bil. Farlig er det også. Jeg kom i går ettermiddag med sykebil akkurat i den verste trafikken og var mildest talt både forferdet og fortvilet. Og det er omtrent like ille helt fra Hunndalen til Gjøvik. Er det ikke mulig for politiet eller lensmannen i Vardal å kikke nærmere på dette. Forsøk å få folk til å holde seg på en side av veien, og forsøk å få folk til å være litt mer forsiktig når de går på busser og biler utenfor fabrikken (…)» (Oppland Arbeiderblad, 1958, s. 3).

I 2002 var tallet på arbeidere på Brusveen 380 (NTB, 2002). Dette var ned fra 500 i 2000 og nedgangen fortsatte til snaut 100 i 2008. Samtidig ble driften på fabrikken i Kina skalert opp til 500 (Kessel, Mer Mustad-utflagging, 2008). I 2011 ble O. Mustad & Søn AS solgt ut av familien etter flere år med underskudd. Da var det 85 ansatte igjen i fiskekrokavdelingen på Gjøvik (Oppland Arbeiderblad, 2011). I 2014 ble resten av produksjonen på Brusveen avviklet. (Gulbrandsen, 2014). Navnet og produksjonen av fiskekroker lever videre, selv om produksjonen på Gjøvik er lagt ned og O. Mustad & Søn AS er i dag verdens største eksportør av fiskekroker og eksporterer til 160 land (Gram, 2018). Mustad Autoline (tidligere Longline) ble skilt ut av selskapet ved salget av O. Mustad & Søn i 2011. Det selskapet holder fortsatt til i fabrikklokalene på Brusveen med Hans Holth Mustad som styreleder. De spesialiserer seg på linefiske og hvem tror du de kjøper fiskekrokene av? Helt riktig, fra O. Mustad og Søn, i Kina… (Finstad, 2018).

Bærekraftig bruk av Hunnselva?

Hunnselva har gitt kraft og liv og vært med på å forme lokalsamfunn fra Eina til Mjøsa. Den har gitt arbeidsplasser, velstandsvekst og fine naturopplevelser. Den har også vært en søppelplass. I 1956 hevdet Oppland Arbeiderblad at «Vi liker ikke å snakke om Hunnselva, vi skammer oss og det er det god grunn til» (Oppland Arbeiderblad, 1956, s. 3). De mente det var på tide å slutte å skylde på andre og å skyve problemet unna seg. Ansvaret for å rense opp mente de lå hos kommunene Vestre Toten, Vardal og Gjøvik og hos «Raufoss Ammunisjonsfabrikker (…), Mustad fabrikker og (…) bedrifter langs elva som bidrar til forurensing (…)» (ibid). De viste også til Sverige som et foregangsland der det visstnok var «forbud mot forurensing av elveløp». To år etter fortsatte avisa saken på lederplass og avkrevde på nytt handlekraft for å gjøre noe med at «en naturherlighet som Hunnselva er forvandlet til en stinkende gjørme fordi den nyttes som avfallsplass og kloakkavløp» (Oppland Arbeiderblad, 1960, s. 3). Et tiår senere mente avisa å kunne framlegge bildebevis på at O. Mustad & Søn tømte søppel direkte i elva (Oppland Arbeiderblad, 1970, s. 1). (De ba fabrikkeierne om en kommentar til påstanden, men hvis den kom har jeg ikke greid å finne den).

Det var ikke bare OA som satte fokus på vannkvaliteten i distriktet i denne perioden. «Mjøsaksjonen» fra 1973 til 1982 var et samarbeid mellom staten og mjøskommunene for å renske opp i innsjøen og vassdragene rundt. Behovet var tydelig nok. Ifølge Hedemarkens interkommunale vann- og avløpsseskap, HIAS, gikk stort sett alt avløpsvann rett i Mjøsa og elvetilløpene rundt, uten å bli renset (HIAS, u.d.A). Vannet i springen luktet og smakte vondt. Man kunne finne døde fisker elver og bekker i distriktet og «bæsjklumper fløt i badevannet» (HIAS, u.d.B).

Tiltakene som ble satt i verk hadde en effekt. Omfanget av forurensingen ble  kartlagt  og det satt i  gang systematisk arbeid for å bygge moderne renseanlegg og kloakkledninger på begge sider av innsjøen. Fosfatholdige vaskemidler ble forbudt, det ble satt fokus på avfallshåndtering i kommunene og utslipp og avrenning fra industri og jordbruk. Fra 1973 og to tiår framover ble det brukt 2 milliarder kroner på ulike vannforbedringstiltak i og rundt Mjøsa. Målinger i etterkant viser at vannkvaliteten i innsjøen ligger på et sted mellom «akseptabel» og «betenkelig» (Stuen, 2009).

Også vannkvaliteten i Hunnselva er bedre enn den var før Mjøsaksjonen. I en rapport fra Norsk institutt for vannforsking, NIVA, i 2008 ble vannkvaliteten i Hunnselva likevel målt til «meget dårlig» på grunn av innholdet av tarmbakterier i vannet (Løvik, Bækken, & Romstad, 2008). Av samme grunn ble deler av elva kategorisert som «ikke egnet til bading» og «ikke egnet til jordvanning». NIVAS målinger 10 år senere bekrefter at problemet med næringssalter, spesielt nitrogen, og indikatorbakterier, som for eksempel E. coli, vedvarer (Solheim, et al., 2019, ss. 66-67). Ved undersøkelser av bunndyr og begroingsalger viste målingene at den økologiske tilstanden i elva er bedre jo nærmere Einavatnet du kommer (s. 70).

Fortsatt dukker det kjedelige overraskelser fra tidligere tider og utslipp i Hunnselva. Toten Cellulose ble lagt ned i 1981. 80 års produksjon av cellulose hadde på det meste gitt arbeid til om lag 300 arbeidere. Gjøvik kommune eide området fra 1983 til 2000. I 2005 kjøpte bedriften Karosseriforum tomta og to år senere oppdaget de forurenset grunn som satte en stopper for videre byggeplaner (Kessel, – Har kjøpt katta i sekken, 2008). Ifølge styreleder Arne Jørgen Berg kostet det dem 40 000,- i måneden å sitte med ei tomt som var umulig å få solgt. Flere, blant annet styremedlem i Naturvernforbundet Oppland, Bjørn Frøsaker, mente at kommunen burde ha oppdaget problemet mens de stod som eiere av tomta. Seksjonsleder i Gjøvik kommune, Kjetil Eng, hevdet at «selve produksjonen ved Toten Cellulose har medført liten forurensing», men at det er «avdekket andre typer forurensing som neppe kommer fra selve produksjonen» (ibid).

Kostnadene for å renske opp på tomta ble i 2007 anslått til mellom fire og åtte millioner kroner (Berntsen, 2007). Etter hvert bevilget Fylkesmannen i Oppland og Klima og forurensingsdirektoratet til sammen tre millioner kroner til opprenskingsarbeidet (Berntsen, 2011). I forbindelse med at Gausdal Landhandleri bygde nye lokaler i Mattisrudsvingen, rett i nærheten, ble det også her påvist miljøgifter i grunnen. Overingeniør ved Fylkesmannens miljøvernavdeling, Tore Pedersen, bekreftet da til OA at de ville sette frist for utarbeidelse av en tiltaksplan for eiendommen til Karroseriforum en gang i 2017 (Berntsen, 2016). «Det går trått med disse sakene» uttalte han da til avisa. På et tidspunkt etter 2008 (jeg vet ikke når) solgte Karroseriforum eiendommen tilbake til Gjøvik Næringssenter. Våren 2020 innvilget Fylkesmannen i Innlandet en søknad om uttesting av renseteknologi i området, for å fange opp PCB og andre organiske miljøgifter (Pedersen & Andersen, 2020).  En NIVA-rapport fra 2010 dokumenterte at det var lite miljøgifter i Hunnselva fra Einavatnet og ned til Raufoss (Løvik J. E., 2010, ss. 10-16). 

Hvem sin jobb?

Hvem har ansvaret for en bærekraftig utvikling for Hunnselva framover? Må bøndene slutte å gjødsle? Må vegvesenet slutte å salte? Og hvem har ansvaret for å rydde opp i gamle miljøsynder? Hvis staten eller kommunen skal betale, hvor skal de da kutte for å få penger? Er det rimelig at dagens eiere av tomtene skal betale for å renske opp i tidligere eieres utslipp? Hvem tør kjøpe eiendommer rundt Hunnselva da? Hvor stor er sjansen for å redde verden når vi sliter såpass med ei lokal tilløpselv til Mjøsa? Mister vi motet av dette eller blir vi bare mer innstilt på å bidra for å bedre situasjonen? I 2009 oppsummerte daglig leder for Vassdragsforbundet for Mjøsa med sideelver, Odd Henning Stuen, hvorfor Mjøsaksjonen på 70- og 80-tallet hadde gitt resultater. Han pekte på dugnadsånden i lokalmiljøet og følelsen av et eieforhold til Mjøsa: «Vannet vårt». I tillegg var ildsjelene viktige, «rett folk til rett tid», som han kalte det (Stuen, 2009, s. 85). Hørte jeg noen sa «medborger»?

Individuell oppgave H

Glassverket var starten, Mustad ble en eksportvare, et globalt merkevarenavn, Cellulosen holdt stand i nesten 100 år. Industraliseringen på 1800-tallet utgjorde en revolusjon på Gjøvik, som så mange andre steder.

Hvordan vil du si at teknologi og næringsgrunnlag har påvirket lokalsamfunn og arbeidsliv på Gjøvik, fra Caspar Kauffeldt startet opp i 1807 til i dag? Bruk eksempler fra kildene over til å begrunne svaret ditt. 

Etterpå vil du bli bedt om å bidra med kunnskap om dette i en samtale med de andre på makkergruppa, som har satt seg inn i andre elver og steder.

Referanser

Berntsen, B. E. (27. oktober 2016). Ikke helt plankekjøring for Gausdal. Hentet 25. juni  2020 fra oa.no: https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_opplandarbeiderblad_null_null_ 20161027_93_250_1

Berntsen, B. E. (3. juni 2011). Miljørydding på vent. Hentet 25. juni 2020 fra oa.no: https://www.oa.no/arkiv/miljorydding-pa-vent/s/1-81-5627269

Berntsen, B. E. (15. februar 2007). Millionkostnader for giftopprydding. Hentet 24. juni 2020 fra oa.no: https://www.oa.no/nyheter/millionkostnader-for-giftopprydding/s/1-81-2586602

Dagens perspektiv. (22. mai 2003). Made in Norway: Mustad fiskekroker. Hentet 23. juni 2020 fra dagensperspektiv.no: https://www.dagensperspektiv.no/2003/made-in-norway-mustad-fiskekroker

Finstad, Ø. (26. november 2018). Mustad Autoline har hele verden på kroken. Hentet 23. juni 2020 fra dn.no: https://www.dn.no/industri/gasellene/mustad-autoline/ulefos/mustad-autoline-har-hele-verden-pa-kroken/2-1-470806

Froknestad, H., & Nygård, T. (15. juni 2020). Caspar Kauffeldt. Hentet 22. juni 2020 fra lokalhistoriewiki.no: https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Caspar_Kauffeldt

Granheim, H. O. (18. mai 2006). Den allsidige Caspar. Hentet 22. juni 2020 fra oa.no: https://www.oa.no/kultur/den-allsidige-caspar/s/1-81-2184445

Gram, T. (12. desember 2018). O. Mustad & Søn AS. Hentet 22. juni 2020 fra snl.no: https://snl.no/O._Mustad_&_S%C3%B8n_AS

Granvin, J. (1914). Fra Gjøvik og omliggende distrikters næringsliv, 1914. Kristiania: Forlaget Norge. Hentet 22. juni  2020 fra https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011120512001

Gulbrandsen, H. (22. februar 2014). Siste krok fra Mustad. Hentet 23. juni 2020 fra oa.no: https://www.oa.no/nyheter/siste-krok-fra-mustad/s/1-81-7189361

HIAS. (u.d.B). Fra bæsj rett i Mjøsa til rent drikkevann. Hentet 23. juni 2020 fra hias.no: https://www.hias.no/om-hias/hias-historie/mjosaksjonen/fra-basj-rett-i-mjosa-til-rent-drikkevann/

HIAS. (u.d.A). Mjøsaksjonen. Hentet 23. juni 2020 fra hias.no: https://www.hias.no/om-hias/hias-historie/mjosaksjonen/

Kessel, D. (28. oktober 2008). – Har kjøpt katta i sekken. Hentet 23. juni 2020 fra nrk.no: https://www.nrk.no/innlandet/–har-kjopt-katta-i-sekken-1.6283621

Kessel, D. (20. februar 2008). Mer Mustad-utflagging. Hentet 23. juni 2020 fra NRK: https://www.nrk.no/innlandet/mer-mustad-utflagging-1.4872407

Kjernli, E. (30. desember 2019). Vokser i fortidens bransje. Hentet 22. juni 2020 fra Finansavisen.no: https://finansavisen.no/lordag/reportasje/2019/ 10/25/7460222/vokser-i-fortidens-bransje

Løvik, J. E. (2010). Overvåkning av miljøgifter i Hunnselv-vassdraget i Vestre Torten kommune i 2009. Oslo: Norsk institutt for vannforskning. Hentet 24. juni 2020 fra https://www.vassdragsforbundet.no/wp-content/uploads/2018/01/Hunnselva_2010.pdf

Løvik, J., Bækken, T., & Romstad, R. (2008). Tiltaksorientert overvåking av Mjøsa med tilløpselver. Oslo: Norsk institutt for vannforskning. Hentet 23. juni 2020 fra http://www.vassdragsforbundet.no/wp-content/uploads/2018/01/Hovedrapport_2008.pdf

Norges vassdrags- og energidirektorat. (31. januar 2020). Vannkraftdatabase. Hentet 22. juni 2020 fra nve.no: https://www.nve.no/energiforsyning/ kraftproduksjon/vannkraft/vannkraftdatabase/

NTB. (25. oktober 2002). Mustad flagger ut til Asia. Hentet 23. juni 2020 fra NRK: https://www.nrk.no/okonomi/mustad-flagger-ut-til-asia-1.549759

Oppland Arbeiderblad. (11. januar 1958). Fortvilte trafikkforhold ved Mustadfabrikken. Hentet 23. juni 2020 fra nasjonalbiblioteket.no: https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_opplandarbeiderblad_null_null_ 19580111_35_9_1

Oppland Arbeiderblad. (30. november 2006). Historien om Brusveen Gård. Hentet 22. juni 2020 fra oa.no: https://www.oa.no/nyheter/historien-om-brusveen-gard/s/1-81-2457958

Oppland Arbeiderblad. (20. april 1970). Mustad fabrikker tømmer søppel direkte i Hunnselva. Hentet 23. juni 2020 fra https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_opplandarbeiderblad_null_null_ 19700420_47_89_1

Oppland Arbeiderblad. (26. november 2011). Ny krokeier fra fjellet. Hentet 23. juni 2020 fra oa.no: https://www.oa.no/leder/ny-krokeier-fra-fjellet/o/1-81-5823139

Oppland Arbeiderblad. (23. august 1956). Smertensbarnet Hunnselva. Hentet 23. juni 2020 fra nasjonalbiblioteket.no: https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_opplandarbeiderblad_null_null_ 19560823_33_194_1Svendsen, A. S. (13. februar 2009). Ole Mustad. Hentet 22. juni 2020 fra snl.no: https://nbl.snl.no/Ole_Mustad

Oppland Arbeiderblad. (11. mars 1960). Vassdragsloven skal revideres. Hentet 23. juni 2020 fra nasjonalbiblioteket.no: https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_opplandarbeiderblad_null_null_ 19600311_37_60_1

Pedersen, T., & Andersen, L. (14. mai 2020). Tillatelse til graving i forurenset grunn og utslipp av renset sigevann. Innlandet Fylkeskommune. 

Solheim, A. L., Thrane, J.-E., Skjelbred, B., Økelsrud, A., Håll, J., & Kile, M. R. (2019). Tiltaksorientert overvåking i vannområde Mjøsa. Oslo: Norsk institutt for vannforskning. Hentet 24. juni 2020 fra https://www.vassdragsforbundet.no/wp-content/uploads/2019/05/Hovedrapport_2018.pdf

Stuen, O. H. (9. desember 2009). Mjøsa – den gang -og nå. Våre suksessfaktorer. Hentet 23. juni 2020 fra https://vannforeningen.no/wp-content/uploads/2015/06/2010_799005.pdf

Wicken, O. (1982). Mustad gjennom 150 år: 1832-1982. Oslo: Mustad. Hentet 22. juni 2020 fra https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017050529003