Å bidra, få og dele

Videre forteller Hessen om en 40% dokumentert nedgang i  antall  sommerfugler, bier/humler mellom 1990 og 2011 (s. 85). Løvebestanden er redusert fra 200 000 til 20 000 på 100 år og den afrikanske savanneelefanten er i dag representert med 350 000 individer. Rundt 1800 var det anslagsvis 10 millioner av dem og ved en telling i 1979 var tallet redusert til 1,3 millioner (s. 92). Bestanden av bison, nesehorn og sjiraff er redusert med 40% siden 1985 (ibid). 

Årsaken til nedgangen er ifølge Hessen «først og fremst antall mennesker og vårt økte forbruk, som legger beslag på stadig større landområder. I tillegg bidrar klimaendringer i økende grad til naturdød» (s. 123). Forfatteren støtter seg blant annet på FNs naturpanel som i 2019 hevdet at 75% av alle landområder er blitt «betydelig omdannet» av mennesker (ss. 82 – 83). Beiteland utgjør i dag 25% av det totale isfrie arealet og 12% av det går med til dyrket mark. Siden 1700 er over 80% av våtmarksområdene i verden er borte. Regnskogene er redusert med 50% (ibid). Nitrist, og en ny, lang kaffepause på meg for å komme til hektene.

Når det gjelder klima er det dessverre også en ganske trasig gjennomgang av utviklingstrekk og tendenser som professoren presenterer. Han er opptatt av å presisere skillet mellom det forskerne vet og det det hersker usikkerhet rundt og starter med det mest grunnleggende: Det er gasser i atmosfæren, blant annet CO2 og metan, som tar opp noe av varmen som stråler ut fra jorda. Etter hvert passerer varmen gjennom gassene og ut i verdensrommet, men dette tar en del tid. Før varmen slippes gjennom skaper klimagassene en drivhuseffekt som varmer opp atmosfæren (s. 132). Sammenhengen og mekanismen ble oppdaget på midten av 1800-tallet. Relativt presise estimater for hvor stor temperaturøkning en stigning i CO2-nivå innebar ble gjort allerede før århundreskiftet.