Å bidra, få og dele

De første åra av drifta ved Brusveen var preget av teknologi og arbeid som i stor grad var kjent for den lokale bonden og håndverkeren. Wicken beskriver hvor avsides en bedrift med mål om vekst og ekspansjon egentlig lå. Så lenge den var isfri var Mjøsa en effektiv transportvei, men kjøpere lenger unna måtte nås med hest og kjerre på sommeren og hest og slede på vinteren (Wicken, s. 10). Fraktprisen med båt var så mye billigere at prisen på jern til og fra fabrikken kunne være 20 – 25 prosent billigere på sommeren (s. 11). Dette begrenset naturlig nok handel med omverdenen og konsekvensen var at bøndene i stor grad hadde måttet lære seg grunnleggende teknikker innenfor flere håndverk for å kunne holde seg med utstyr de trengte til gårdsdrift og livsopphold. En eksportartikkel hadde likevel utmerket seg og nådd en slags nasjonal utbredelse, karder. Wicken siterer den kjente sosiolog, samfunns- og kulturforskeren Eilert Sundt som hadde lagt merke til kardeproduksjonen og rundt 1860 kalte Gjøvik for “det mest industrialiserte bygdelag i landet” (s. 4). Da Schikkelstad startet produksjonen på 1830-tallet var det med vannhjul i elva som ga kraft nok til å drive valser som klemte jernet flatt til riktig tykkelse og maskiner som trakk tråden gjennom tynne hull i en plate av herdet stål for å gi tråden eller spikeren riktig dimensjon. Dette var allerede kjente prinsipper og produksjonsmetoder for lokale arbeidsfolk (s. 5). Elva ga kraft, men det var fortsatt en relativ arbeidsintensiv prosess. Bare det å lage hode på spikeren krevde fortsatt fem mann (ibid).

Først ti år senere startet for alvor prosessen med å mekanisere og industrialisere drifta. I 1842 opphevet England sitt forbud mot eksport av industrimaskiner. Hans Schikkelstad døde i 1843 og det var svigersønnen Ole Mustad som skulle ta bedriften inn i denne nye tidsalderen. Kravet til kvaliteten på spikeren hadde økt siden oppstarten av spikerfabrikken og de fortsatt relativt manuelle produksjonsmetodene viste seg vanskelige å raffinere og forbedre tilsvarende. Flere kunder hadde etter hvert sagt opp avtaler om leveranser fra Brusveen og kombinert med at innlandsfabrikken hadde større fraktutgifter enn sine konkurrenter hadde den økonomiske situasjonen til tider sett svært mørk ut (Wicken, s. 12). Flere teknologiske nyvinninger skulle imidlertid vise seg å være på fabrikkens side framover. Tidlig på 1840-tallet ble det første flatbunnede dampskipet, som kunne nå helt fram til Eidsvoll, satt i drift på Mjøsa, i 1847 ble den første engelske spikermaskina satt i drift ved fabrikken og i 1854 ble jernbanen fra Eidsvoll til Christiania åpnet. Den engelske teknologien var kommet mye lenger enn den norske. Kvaliteten på spikeren fra Brusveen  ble bedre og da flere maskiner, etter hvert også norskproduserte, ble kjøpt inn på 1850 tallet, økte produksjonen voldsomt.

I 1855 var den gamle produksjonsmetoden erstattet av den mer mekaniserte. I følge Wicken var resultatet en produksjonsøkning på spikerproduksjon, med i alt 10 spikermaskiner, på 5-600%, sammenlignet med 1845, samtidig som antall ansatte var det samme eller noe lavere (ca 30) (Wicken, s. 16). For andre produkter var produksjonen i det samme tjuedoblet med samme antall ansatte (ibid). Revolusjonen hadde begynt på Gjøvik også. Dette representerte et skifte også for arbeiderne ved bedriften fordi teknologien ikke lenger var kjent for de. Det ble stadig vanligere at de hentet inn ekspertise både fra inn- og utland til å drive opplæring av arbeidere ettersom nye maskiner og teknikker ble tatt i bruk (s. 27). Fabrikken måtte allerede i 1847 sende en egen representant til England for å lære seg hvordan spikermaskinen fungerte og hvordan den kunne repareres (s. 13). I tillegg så O. Mustad snart behovet for en lokal leverandør av deler og utstyr og hyret i 1853 Even Amlund til å starte et mekanisk verksted på Gjøvik for å bli mer selvforsynt. Selv om maskinene endret og utviklet seg, selv om vannhjul etter hvert ble erstattet av turbiner, var det hele tiden Hunnselvas stryk og fall som ga direkte kraft til produksjonen i fabrikklokalene (s. 29). Ikke før på 1900-tallet var teknologien klar til å hente ut kreftene som elektrisitet.

Som flere av gründerne og industriherrene i sin samtid var Ole Mustad allsidig i sin tilnærming til produksjon og handel. Bedriften hadde etter hvert bygd seg opp et omfattende nettverk av kunder og leverandører, transportveiene ut og inn i distriktet ble stadig bedre og i 1861 fikk Gjøvik bystatus. Til sammen la dette grunnlaget for en oppskalert handel med stadig flere varer. Mustad startet fra 1860 og utover blant annet sagbruk, støperi og industriell produksjon av karder, skoplugg, økser, kammer, hekter, hålnåler og maljer (s. 17). Produksjonen av fiskekroker hadde ikke startet enda, men som bare et av flere eksempler på knoppskyting ut i fra den opprinnelige drifta, var den nå bare et par tiår unna (s. 17).  I sin bok beskriver Wicken i tillegg Mustads landhandleri, Heimdal, som at “en ny verden til Gjøvik” kom til Gjøvik (s. 18). Nå var blant annet tobakk, sukker, kaffe, sherry og portvin, pepper, rosiner, palmesåpe, sigarer, lakris vedkomfyrer, hollandske og franske skaftegryter og vaffeljern tilgjengelig over disk (s.18 – 19). Selv om dette vitner om en endring i livstil og levestandard for gjøvikensere, understreker Wicken at salgslistene fremdeles også var preget av “fattigmannskost”, sild, i tillegg til salt for å få fisken til å holde vinteren igjennom (s. 18). Knoppskytinga var i noe grad et resultat av at Mustad etter hvert hadde økonomiske muskler og framsyn til å plukke opp lokale håndverkstalenter og kjøpe opp mindre bedrifter i lokalmiljøet (s. 24). Even Amlunds mekaniske verksted fra 1853 er allerede nevnt og et annet eksempel er snekker og urmaker Mathias Topp som ble ansatt  ti år senere. Topp og Amlund spilte en viktig rolle i utviklingen av maskiner og produksjonsmetoder som skulle stå seg i mange tiår framover (s. 24 – 25).  I dag ser vi skiltet med “Mustad Næringspark” langs veien nedenfor Brusveen gård. Klynga med over 40 store og små bedrifter er variert sammensatt og bygger på en måte videre på en lang tradisjon helt fra fabrikkens tidlige historie til, uten det samme eierskapsforholdet, vel og merke.