«At de ikke ser mulighetene og prøver noe mer», tenkte han og myste utover vannet. Han kunne høre bruset fra elva som iherdig skar seg nedover i landskapet mot den rolige, mørke Sørfjorden, og likte det. Gåturen over fjellet fra Bergen var kupert og ulendt, men ingen stor sak for en ambisiøs og utålmodig 20-åring. Selv ikke en fra Sør-Jylland. Han hadde kommet seg ned mange høydemeter. Stien flatet ut og gikk mer parallelt med vannet nordover. Han passerte Ytrearne, en av de større gårdene i området, og så folk midtfjords som sakte gled nærmere kirka i Haus, på andre sida. Det manglet ikke på bratte dalfører her, men fallrettighetene i elvene nærmest Bergen var allerede kjøpt. Kjentfolk hadde sagt at fjorden så langt ute var isfri året rundt, så selv om denne lå et godt stykke unna, var ikke roturen til storbyen lenger enn at det var helt innafor.
Søndagssola glimret i vannet. Det var stille. Kun en liten bris østfra som tørket behagelig i panna. Han hadde gått elva opp og ned, og nå satt han ved vannkanten og ventet. Bøndene var snart på vei hjem fra gudstjenesten. Det var jordbruket som holdt liv i folk her samt litt fiske. Sjølberging og strev. Han hadde hørt historiene om 16 timers dager i våronna, og i det siste hadde han sett det med egne øyne. «De har det jo servert» sa han til seg selv og ristet litt på hodet, mens han syntes han hørte klokker slå, fjernt fra andre sida. «Over 60 meter fall på bare en kilometer. Det er mer enn nok».
Blindheimselva sett fra Elvavegen rett overfor bomullsfabrikken ved fjorden. I bakgrunnen skimter du lokalene til ullvarefabrikken.
Ælva. Foto: Inge Kåre Olsen. Gjengitt med tillatelse fra fotografen.
Han hadde allerede planlagt turen til England for å lære tekstilproduksjonen fra innsida. Kontaktene hans i Sveits og Holland, og flere andre steder i Europa, kunne også vise ham og dele erfaringer. Forklare og gi råd. Eksportforbudet av maskiner fra England hadde blitt opphevet rett før han kom til Norge i 1843, og han så det for seg. «Gi meg et par år nå, så skal jeg ha det klart» tenkte han. «20 vevstoler i starten, kanskje enda flere. Farveri og blekeri. Har de greid det i England, kan jeg klare det her». Stortinget hadde allerede vedtatt en høyere toll på ferdige bomullsprodukter enn på import av råbomull, og han visste at slikt kunne man gjøre penger på. Kirkefølget var på vei over fjorden i igjen. Han rettet seg opp og forberedte det han skulle si en gang til.
Forhandlingene i det lille naustet, ikke så langt fra utløpet av Blindheimselva, gikk raskt. Både lidabøndene og de fra Ytrearne godtok et overkommelig pristilbud på fallrettighetene der han ønsket å kjøpe. Han tok papiret, la det på den brede ryggen til en av grunneierne og satte handbaken inntil: «Peter Jebsen». Han snudde seg og kjente pennestrøket mot sin egen rygg. «Yes». Han tok av seg lua i bakkene på vei oppover fjellet igjen. «Dette kan bli bra» smilte han og kjente litt ekstra etter papirlappen i jakkelomma.
Ytre Arna, eller Arne Fabrikstad, i 1933. Til høyre på bildet ser du skaret der Blindheimselva skjærer seg ned mot Sørfjorden fra utspringet sitt oppe i Gaupåsvatnet. Nede ved sjøen kan du se bomullsfabrikken som den største bygningen. Da Peter Jebsen kom gående langs fjorden i 1844 (fra venstre på bildet) var det ingenting her bortsett fra utmark og sauebeite. Lite tydet da på at vi hadde med en kommende “fabrikstad” å gjøre. Arne Fabrikstad, 1933 (CC0 1.0).
Var det slik det skjedde? Jeg vet ikke. Jeg bare dikter. Det vil si, noe av det vet vi. Peter Jebsen fra Schleswig, grenseområdet mellom Danmark og Tyskland, kom til Norge i 1843. I 1844, mest sannsynlig, kjøpte han fallrettighetene i Blindheimselva fra lokale bønder. Året etter dro han ut i Europa for å lære mer om tekstilindustrien og etter 6 måneder som ansatt i et veveri og spinneri i Manchester, returnerte han til Ytre Arna og startet opp Norges første mekaniske bomullsveveriet ved Blindheimselva i 1846, Arne Fabrikker (Revheim, 1946, s. 18 og 20). Produksjonen ekspanderte fra 36 til 129 vevstoler på tre år. I 1849 stod også bomulspinneriet klart, og på 50-tallet utvidet han videre med farveri og blekeri (Bruland, 1996, s. 14). En driftig kar. En bror av Jebsen startet sammen med et søskenbarn, Hans Hansen, en ullvarefabrikk rett ved bomullsveveriet. Peter Jebsen kjøpte opp denne på begynnelsen av 1860-tallet (Hovland, 1996, s. 29 og 31). Disse to fabrikkene skulle til sammen utgjøre en hjørnesten i lokalsamfunnet i 120 år.
Det var elva som ga kraft og liv i bygda. Tidlig på 1800-tallet bodde fortsatt nesten 90% av befolkningen i Norge utenfor byene, og det var primærnæringene som holdt liv i folk (Myhre, 2020). På Østlandet var skogsarbeid en viktig binæring for mange bønder og husmenn. På Vestlandet var det havet og fjordene som supplerte leveveien for fiskerbøndene. På stort sett hver eneste gård i området rundt Blindheimselva var det etablert husmannsplasser der husmennene og familien fikk leie hus og av og til jord av bonden (Revheim, s. 10). I boka Fabrikkstaden Ytre Arna, fra 1946, forteller forfatter og lærer Martin Larsen Revheim om forholdene og framtidsutsiktene for de som bodde i Ytre Arna i første halvdel av 1800-tallet, før industrien kom.
Revheim siterer også fra reiseskildringene til en engelskmann, Bilton, som besøkte Norge på 1840-tallet og bemerket de lange arbeidsdagene for norske bønder. Den kommende industrialiseringen skulle ikke akkurat by på noe slaraffenliv, men arbeiderne på tekstilfabrikkene til Jebsen var i det minste vante med å ta i et tak. Ifølge Revheim var de både «smånøgde» og «arbeidssame, og so greidde dei seg» (ibid).
Elva stod for energien Jebsen trengte i tekstilproduksjonen. Det var ikke elektrisk kraft som drev maskinene ved Hunnselva, Akerselva eller Blindheimselva i starten. Den ble ikke en vesentlig faktor i industrien før rundt århundreskiftet (Dørum, 2020). I 1846 var det en mer primitiv, mekanisk variant av samme prinsipp som rådet: Vann i fall som traff skovlhjul, som roterte akslinger som igjen, via reimdrift, dro maskinene rundt. Den første turbinen i Arne Fabrikker ble montert på slutten av 1850-tallet, men vannhjul var en del av energiteknologien der helt fram til 1898 (Revheim, s. 49).
Engelskmennene var kommet lengst i utviklingen av tekstilmaskiner, og importen derfra var en forutsetning for industrialiseringen av denne næringen i Norge. Det var totalt 329 britiske firmaer involvert i norsk tekstilproduksjon fra 1845 til 1870 (Bruland, s. 23). Noen av dem laget selve maskinene og noen reservedeler. Andre drev med agentvirksomhet og rekrutterte fagarbeidere med riktig kompetanse, og atter andre var involvert i eksport av råvarer. Arne Fabrikker utviklet et omfattende nettverk av i alt 120 av disse leverandørene. Jebsen baserte seg nesten utelukkende på import av maskiner og utstyr (Bruland, s. 24).
Arbeideren stod likevel for den aller største kraftinnsatsen på fabrikkene. Bortsett fra energien i elva var det egentlig et pussig sted å anlegge industri, for hvem skulle jobbe der? Ifølge professor emeritus ved Universitetet i Bergen, Edgar Hovland, bodde det kun «noen få sjeler» i området da fabrikken ble grunnlagt (Hovland, s. 29). Veksten i antall vevstoler måtte følges av vekst i arbeidsstokken for å kunne utnyttes. Det skulle vise seg lett å rekruttere arbeidere fra Haus, Hamre, Bruvik og andre bygder på Osterøy, på andre sida av fjorden. Etter bare ti år hadde innbyggertallet passert 300. Dette hadde igjen firedoblet seg i 1890 (ibid).
Tidligere førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet, Kjell Bjørn Minde, finner at for husholdninger i Ytre Arna, rundt 1860, der begge voksne jobbet, så var levestandarden svært lav, men ikke på et «eksistensiminimum» (Minde, 1996, ss. 80-81). Reallønnsveksten tredoblet seg fram til 1920, og dette trakk husholdningene opp fra «ein yttarst kummerleg situasjon» (ibid, 81). Trangboddhet preget også mange av de tidlige industristedene. Her kjente arbeiderne langs Akerselva og Blindheimselva på det samme: På 1890-tallet var det over 1200 innbyggere i Ytre Arna. Disse var fordelt på bare 76 bolighus (Gillow, 2015, s. 33).,
Arbeidere på fabrikken, ca 1890. Foto: N.O. Reppen / Universitetsbiblioteket i Bergen.
Et særtrekk ved arbeidsstokken ved Arne Fabrikker var at mange av kvinnene der var gift (1900: 29%, mot 13% ved tekstilfabrikker ellers i landsdelen (1909)) (Fløystad, 1996, s. 51). Denne andelen sank imidlertid utover 1900-tallet (1920: 17%) og kan tolkes som en konsekvens av at det økonomiske armslaget til familien etter hvert ga de mulighet til å velge om mor skulle være hjemme eller i arbeid (Minde, 1996, s. 81). Menn tjente også da mer enn kvinner. I 1912 var 300 – 500 kroner en vanlig årsinntekt for kvinnene ved fabrikken. For mannlig ansatte var lønna 500 – 900 (Fløystad, 1996, s. 65).
Noe av det skyldtes at arbeidsoppgavene ofte var kjønnsdelte. Flere kvinner jobbet i selve produksjonen, og der var det akkordlønn. Menn hadde gjerne andre arbeidsoppgaver ved drifta av fabrikken, som ble godtgjort med timelønn. Hvis det skulle dukke opp tekniske problemer eller produksjonsstans, rammet dette de på akkordlønn hardest. En annen konsekvens av denne fordelingen var at eldre kvinner, som ikke greide å jobbe like hardt som de yngre, faktisk tjente mindre med årene. Eldre menn på timelønn derimot, med økt erfaring og kompetanse, kunne regne med å tjene mer enn sine yngre kollegaer (Fløystad, ss. 64 – 65).
Revheim forteller i sin bok hvordan arbeidstiden ved fabrikkene utviklet seg. Arbeidsdagen var i starten fra fem til åtte, inkludert 1,5 time fordelt på tre matpauser (Revheim, s. 59). Et forslag fra arbeiderne om å redusere arbeidstida med en time i begge ender, og i tillegg runde av klokka fem på lørdager, fikk de etter hvert gehør for hos fabrikkledelsen. Dette ble innført i 1872. I 1884 fikk de slutte klokka to på lørdager mot at de droppet middagspausa på en time. I ukedagene ble nå arbeidsdagen avsluttet klokka seks, også dette mot at de droppet en halvtimes matpause midt over dagen. I 1917 ble det inngått avtale om 9-timers dag, og i 1919 ble åttetimersdagen lovfestet av Stortinget (ibid, 60). I starten stilte arbeideren svakt i møte med fabrikkeieren med krav om økte lønninger og bedre vilkår. I et brev fra 1909, til Arne Arbeiderforening, stiftet i 1900, meddelte ledelsen på fabrikkene at det ikke var aktuelt for dem å forhandle om noe som helst, men at arbeiderne, hvis det var noe de ønsket å ta opp, kunne komme innom bestyreren, en og en. Da kravet om tariffavtale ble avvist så kontant, lå veien åpen for Arbeiderforeningens første streik. Etter fire måneder måtte de organiserte innse at noen særlig lønnsøkning ville de ikke få, men de godtok likevel forslaget som lå på bordet og gjenopptok arbeidet med en viktig seier: For første gang hadde bedriftsledelsen akseptert å forhandle med foreningen som motpart, og ikke arbeiderne enkeltvis (Øiumshagen, 1996, s. 96).
I januar 1908 ble Arne fabrikkers arbeiderforening medlem i Norsk Arbeidsmannsforbund. Bastian Haugland (1876 – 1965) var da leder i AFA. Foreningen hadde i starten som hovedmål å øke medlemmenes lønn gjennom en framforhandlet tariffavtale. Ledelsen i fabrikken støttet på ingen måte dette kravet. I desember 1908 bekreftet de at Haugland hadde blitt sagt opp fra fabrikken fordi han hadde lavest ansiennitet og “forøvrigt ikke alltid har været flittig nok og ivaretaget fabrikens interesse (…)” (Øiumshagen, 1996, s. 94). I 1910 ble på nytt foreningens leder, Andreas Larssen, sagt opp (ibid).
Det var slitsom jobbing både på ullvaren og på bomullsfabrikken, og det var farlig. Lov om tilsyn ved fabrikker kom ikke før i 1892, og spinnende akslinger, farende reimer og ikke minst elvefall og stryk gjorde mange arbeidsoppgaver risikofylte. Revheim skildrer noen av de mest alvorlige ulykkene på denne måten (Revheim, ss. 72-73).
De akutte ulykkene utgjorde én side ved arbeidsmiljøet. Ifølge Minde var faktisk ikke tekstilfabrikker regnet for å være særlig farlige arbeidsplasser rundt århundreskiftet. Kanskje heller motsatt (Minde, ss. 84-85). Slitasjen ved de gradvise påkjenningene ved arbeidet var kanskje vel så belastende på de ansatte som frykten for en alvorlig ulykke. Støv og støy, dårlig belysning og trekkfulle lokaler hadde konsekvenser for arbeiderne. I en rapport av distriktslege Krohn fra 1864 ble leddsykdommen revmatisme direkte knyttet til arbeid ved fabrikken (Minde, s. 84). Etter hvert bedret teknologisk utvikling og endringer i regelverk situasjonen på enkelte områder. Redusert arbeidstid fra 1870-tallet og utover førte mest sannsynlig til mer uthvilte og oppmerksomme arbeidere. I tillegg ble arbeidsforholdene betraktelig bedret da elektrisk lys erstattet gasslys i 1880-åra. Minde antar likevel at det ikke var før en mer omfattende modernisering av fabrikken på 1930-tallet at lokalene ble tilpasset vinterforhold og temperatur.
Ytre Arna, 1948. Foto: Widerøe’s Flyveselskap A/S / Universitetsbiblioteket i Bergen.
Det var fabrikken som la grunnlaget for hele det sentrum som utviklet seg i Ytre Arne. Beitelandet ble fylt av mennesker, og innflytterne skapte et lokalsamfunn. Allerede i 1827 hadde Stortinget vedtatt en skolelov som sa at det ved alle større fabrikker (30 ansatte eller mer) måtte fabrikkeier sørge for fast skole, lærer og læremidler til barna. Arne Fabrikker ekspanderte raskt inn i denne kategorien, og i 1857 sto skolestua klar for 24 elever (Minde, ss. 30 – 31). Etter hvert tok staten et større økonomisk ansvar for skoledrifta, men den ble ikke kommunal for i 1928. Innen den tid var den utvidet flere ganger og bygd på med gymnastikksal, skolekjøkken og sløydsal (ibid, 35). Fabrikken betalte i 1853 for arbeidet som knyttet bygda til Bergen med vegforbindelse. Ved oppstarten av drifta, i 1846, måtte alle varer fraktes fra og til med robåt. I 1860 kjøpte Jebsen dampbåten «Arne». Denne gikk i rute til og fra Bergen og hadde faste stoppesteder ved bygdene rundt en dag i uka. Dette var den første dampbåten som la til kai i rutetrafikk på disse stedene (Revheim, s. 93). Byarkivar i Bergen kommune, Ivar Skivenes, beskriver fabrikken som en «samfunnsorganisator» (Skivenes, 1996, s. 161). Det som var ei elv gjennom ei skogkledd dalside ble til et industrisamfunn med samfunnshus, kino, brannkorps, kirke, skole, gamlehjem, arbeiderboliger og vegforbindelse til verden rundt.
I 1900 jobbet det nesten 400 personer i fabrikkene (Fløystad, 1996, s. 54). Så seint som på tidlig 1960-tall sysselsatte de fortsatt mer 1100 (Haaland, 1996, s. 117). Optimismen måtte ha vært stor i etterkrigsårene. Så seint som i 1963 stod et nytt, stort administrasjonsbygg klart i sentrum, men nedturen kom brått. I løpet av snaut 20 år skulle over 1000 av arbeidsplassene på fabrikken forsvinne (ibid). Det som virker som en blanding av seigpining og et utømmelig framtidshåp, bygd på gammel storhet, holdt liv i fabrikklokalene de siste tre tiårene. Flere sammenslåinger, omstruktureringer og et delvis, og for mange nok skuffende, statlig eierskap preget driften fra 1970 og utover. I veveriet ble det stille på slutten av 70-tallet (Bremerthun, u.d.). Systuene fortsatte å levere dyner og puter, under merkenavnet Høie AS, fram til 1998 da siste rest av produksjon ble flyttet ut av landet, til Sverige (Linder, 2019).
I dag er det igjen lys i mange av fabrikkens lokaler. Resultatet av en bevisst satsning på å blåse nytt liv i lokalsamfunnet det siste tiåret begynner å sette spor. Skovlhjulene og vevstolene fra Manchester er borte, men flere titalls andre bedrifter har tilhold i de tradisjonsrike lokalene. Tekstilprodusenten Oleana er kanskje den mest kjente, men her er det i dag blant annet også lakkeringsfirma, møbelsnekker, mikrobryggeri, teltutleie og sveisetjenester. Gaupåsvatnet er i dag regulert, og elva brukes fremdeles til kraftproduksjon.
Gatekunst i Ytre Arna. Fugl i flukt (2020).
Foto: Arne Mjelde Sæther. Alle rettigheter forbeholdt.
Hvordan vil du si at teknologi og næringsgrunnlag påvirket lokalsamfunn og arbeidsliv i Ytre Arna fra 1846 og fram til i dag? Bruk eksempler fra kildene over for å begrunne svaret ditt.
Etterpå vil du bli bedt om å bidra med kunnskap om dette i en samtale med de andre på makkergruppa, som har satt seg inn i andre elver og steder.
Bremerthun, B. (u.d.). Unge menn frå Slesvig og knoppskyting av tekstilbedrifter ut frå Arne Fabrikker. Hentet 23. juli 2020 fra ytrearnamuseum.no: http://www.ytrearnamuseum.no/innsikt/
Bruland, K. (1996). Den første moderne tekstilindustri. I L. Mjeldheim (Red.), Fabrikken og folket: Nokre innhogg i historia om fabrikkstaden Ytre Arna (s. 184). Fagbokforlaget. Hentet 23 juli 2020 fra https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010033020006
Dørum, K. (8. januar 2020). Norsk industrihistorie. Hentet 23. juli 2020 fra snl.no: https://snl.no/norsk_industrihistorie
Fløystad, I. (1996). Vestlandske tekstilarbeidarar rundt århundreskiftet. I L. Mjeldheim (Red.), Fabrikken og folket: Nokre innhogg i historia om fabrikkstaden Ytre Arna (s. 184). Fagbokforlaget. Hentet 23. juli 2020 fra https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010033020006
Gillow, J. (2015). Kulturminnegrunnlag, Ytre Arna. Bergen: Byantikvaren i Bergen kommune. Hentet 23. juli 2020 fra https://www.bergen.kommune.no/hvaskjer/tema/ kulturminner-i-bergen/skriftserie-og-publikasjoner/kulturminnegrunnlag/ kulturminnegrunnlag-ytre-arna
Haaland, A. (1996). Fabrikken og folket: Nokre innhogg i historia om fabrikkstaden Ytre Arna. (L. Mjeldheim, Red.) Fagbokforlaget. Hentet 23. juli 2020 fra https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010033020006
Hovland, E. (1996). Fellesskap og fellestiltak: Industribedrifter som “særkommuner”. I L. Mjeldheim (Red.), Fabrikken og folket: Nokre innhogg i historia om fabrikkstaden Ytre Arna (s. 184). Fagbokforlaget. Hentet 23. juli 2020 fra https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010033020006
Linder, M. (3. desember 2019). Arne Fabrikker. Hentet 24. juli 2020 fra snl.no: https://snl.no/Arne_Fabrikker
Minde, K. B. (1996). Levestandarden på fabrikkstaden dei første 75 åra. I L. Mjeldheim (Red.), Fabrikken og folket: Nokre innhogg i historia om fabrikkstaden Ytre Arna (s. 184). Fagbokforlaget. Hentet 24. juli 2020 fra https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010033020006
Myhre, J. E. (13. mars 2020). Et bonde- og fiskersamfunn. Hentet 23. juli 2020 fra norgeshistorie.no: https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/1405-et-bonde-og-fiskersamfunn.html
Revheim, M. L. (1946). Fabrikkstaden Ytre Arna : 1846-1946. Bergen: Centraltrykkeriet. Hentet 23. juli 2020 fra https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016092848125
Skivenes, I. (1996). Fabrikken og folket: Nokre innhogg i historia om fabrikkstaden Ytre Arna. (L. Mjeldheim, Red.) Fagbokforlaget. Hentet 24. juli 2020 fra https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010033020006
Øiumshagen, I. (1996). Fagbevegelsen ved Arne Fabrikker. I L. Mjeldeheim (Red.), Fabrikken og folket: Nokre innhogg i historia om fabrikkstaden Ytre Arna (s. 184). Fagbokforlaget. Hentet 23. juli 2020 fra https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010033020006
Arne Mjelde Sæther
47 69 59 80
arnemjeldesaether@gmail.com
Arne Mjelde Sæther
47 69 59 80
arnemjeldesaether@gmail.com
Arne Mjelde Sæther
47 69 59 80
arnemjeldesaether@gmail.com